I dette herrens året 2023 feirer Sollidalveien hundre år. En vei som ble bygd fra Rossfjord og til Bjorelvnes, før veien til Finnsnes ble bygd. Det var Gibostad som den gang var kommunesenteret i Lenvik kommune.
Veien ble bygd med handmakt, det var spett, spade og trillebår som var redskapen som vei-sluskene hadde til rådighet. For det meste var det den stedlige masse som ble brukt til fyllmasse med innblanding av stein i bærelaget. Det skulle ikke så mye til for å bære en hest med vogn som var datidens tyngste kjøretøy.
Det har ikke vært nevneverdig utbedring av veien siden den ble bygd, svingene er de samme. Litt bedre grus er blitt lagt i bærelaget. Den største forskjellen med veien er bredden, veien ble bygd med en bredde på 3,5 til fire meter. Tungtrafikken har medført at veien er blitt presset ut i bredde, nye veigrøfter er blitt gravd etter som tungtrafikken krevde sitt. De som ikke har krevd sitt er grunneierne.
Det er vemodig å tenke på at Norge er et av verdens rikeste land, og så må innbyggerne ta til takke med ferdselsårer som tilhører den tid da apostlenes hester var fremkomstmidlet. En kjøretur fra Rossfjord til Bjorelvnes er en lidelse for både bil og folk. Girstanga skifter fra andre til tredje gir, faktisk så sier sikkerheten at første giret må brukes i enkelte områder.
Så snakker våre statsledere om energiøkonomisering, vi skal ha biler som bruker minst mulig drivstoff. Bilen som til vanlig bruker 0,6 liter drivstoff på mila, bruker nå to liter og mer pr mil. Hva med miljøet? Og hva med oppsitterne som må bruke veien for å komme seg på arbeid? Om noe galt skulle skje, at sykebilen måtte hente en pasient i området, så skal vedkommende ha en særdeles god helse bare for å overleve syketransporten.
Oslo og Oslo-gryta forvalter den verdiskapningen som distrikts-Norge skaper
Våre politikere bruker ikke så reint sjelden å slå seg på brystet for å fortelle hvor godt vi har det i dette velstandsriket. Det som blir vist oss og verden forøvrig er sykkelstier til fiffen sør i landet til en pris på 100.000 pr meter. Eller utbyggingen av en togstrekning til nærmere 40 milliarder for at fiffen som pendler til Oslo skal spare 11 minutter på arbeidsveien. Men hva med oss her nord, som må kjøre på veier som er oppløst av vinterens tele, og veier med en asfalt som forlengst har tjent sin verden som fast dekke?
Asia er en verdensdel som vi prøver å fremstille med store forskjeller mellom fattige og rike. Men noe prioriterer statsmaktene og folket i denne verdensdelen. De buddhistiske templene er en fryd for øyet, spesielt når vi sammenligner med våre gudshus og kirker som råtner på rot i mangel på vedlikeholdsfinansiering. Veistandarden i Thailand står ikke noe tilbake i forhold til oljestaten Norge, heller tvert imot.
En svipptur fra Thailand og inn i Laos som er styrt av militærjunta, så oppdager vi at veistandarden begynner å nærme seg en nordnorsk tilstand. En militærjunta som strever med å holde folket under en jern-hæl bruker mye resurser til å opprettholde eget regime. Men regimet pynter gjerne både på bygninger og infrastruktur der egne fordeler kan trekke veksler på fellesskapets investeringer.
Er det ikke lignende i Norge også? Norge har et byråkrati som er større enn stort, i særdeleshet om en sammenligner oss med Finland. Oslo og Oslo-gryta forvalter den verdiskapningen som distrikts-Norge skaper. Med en så stor opphoping av kapitalistiske verdier i et område der ingen primærnæringer er etablert, så blomstrer byråkratiet. Et byråkrati som med fordel kunne ha vært etablert mer geografisk i områder der primærverdiene har tilholdssted.
Trekker vi frem infrastruktur-investeringene i Sør- og Øst-Norge og tallfester dette med investeringer i vår nordligste landsdel, så snakker vi om millioner i nord og milliarder i sør. Det er nærliggende å tro at våre nasjonale politikere og våre byråkrater er like nærsynt som militærjuntaen i Laos.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her