Metoo var et begrep lenge før bevegelsen og emneknaggen tok sosiale medier med storm. Situasjonen har vært beskrevet i mang en filmscene, der syndere som regnet med å komme unna har fått oppgjøret midt i fleisen. Felles for historiene har vært en situasjon som har pågått lenge nok til at den er så kjent at man har blitt vant til at «sånn er det bare».
En av scenene jeg husker best er fra 2012 i dramaet «House of lies», der en ambisiøs kvinne i et konsulentselskap faller for fristelsen til å ligge med sin eldre sjef. Hun gjør det delvis fordi har følelser for ham, men også fordi hun ser det som et mulig karrieretrekk. Men selvsagt er det et dårlig trekk. Hun mistolker sin situasjon grundig og ender med å stå igjen forsmådd, såret, og brukt.
Hun er rasende, har lite igjen å tape, og fra talerstolen under en festlig anledning forteller hun hele jobbfellesskapet om hva som har skjedd. Godt beruset løfter hun glasset og oppfordrer de som har opplevde det samme til å utbringe en skål. Det blir dørgende stille, forsamlingen gaper. Som TV-titter venter man på at hun skal bøye hodet, forlate podiet og dra hjem i skam.
Men så kommer det forløsende ordet fra et av bordene: - Skål, sier en kvinne mens hun reiser seg opp og hever glasset. Ny stillhet. Skal også hun bøye hodet i skam og slå følge med nummer èn? Nei, for om litt kommer det et «skål» fra et annet bord. Og et tredje, og et fjerde inntil forsamlingen forstår at selskapets leder har drevet samme spill over hele bygget. Selvsagt lander skammen der den skal, og historien tar sin rettferdige vending i kjent Hollywood-stil.
Scenen er god, av mange grunner. Og spørsmålet man sitter igjen med er: Hvem det var som tok den største risikoen? Var det hun som i raseri grep ordet fra talerstolen fordi hun ikke hadde noe å tape. Eller var det hun som var den første til å reise seg og si at det hadde hendt henne også?
Etablering av nulltoleranse betyr ikke at noe galt aldri mer skjer, men det betyr at vi har lagt den moralske lista der den skal ligge
Det er nemlig så lett å la noen andre ta støyten og si fra, og bare bli sittende der uten å ta belastningen ved å være sannhetsvitne. Det er denne tause veggen emneknaggen #metoo har bidratt til å rive ned. Varslere vet i dag at de kan starte et aldri så lite snøskred dersom de griper tak i et tema mange nok er innforstått med «bare er sånn».
Logikken gjelder mer enn seksuell trakassering, det finnes nok av temaer som skjermes bak en vegg av skam og taushet. Jeg venter i så måte ennå ved tipstelefonen på den første fiskeren som bryter tausheten på en slik måte at det blir flaut å ikke reise seg opp og si at det har skjedd meg også. Felles for alle historiene vi hører om dette emnet er nemlig at «alle vet hva som skjer» og «sånn er det bare». Men å stå frem og risikere noe på egne vegne? Nei, ikke faen.
Vi skjønner at folk vegrer seg for å fortelle offentlig om lovbrudd og umoral de selv har deltatt i. Det skal ofte to til for å jukse. Men ikke engang når folk opplever at motparten stjeler fisken deres vil de stå frem og slå i bordet.
I så måte har det vært mer mot i kvinnfolkene som har tatt belastningen med å fronte oppgjøret mot seksuell trakassering. Også for dem har det medført omkostninger og belastninger. Susanne Mortensen, som frontet den siste runden, sa ganske tidlig at hun nok regnet med at hun var ferdig som fisker etter dette, fordi hun regnet med at det ikke var noen som ønsket å ansette henne.
Det er tragisk at det skal være slik. Jeg tror ikke en servitør, en bussjåfør eller en snekker som tar et oppgjør med eventuell ukultur i sin bransje hadde tenkt at han eller hun var ferdig i yrket etterpå. Men i fiskerinæringa er det faktisk sånn, det er det alle som forteller oss om fiskefusk sier; at om de forteller det de vet offentlig så skal de bare glemme å få levere sin fisk der de vil. Eller glemme å få jobb som mannskap igjen — noen steder.
Folk uten nærmere kjennskap til fiskerinæringa fristes til å spørre om dette er en mafiabransje? Selvsagt det den ikke det. Men om ikke næringa ønsker å etterlate seg et slikt inntrykk må alle som deltar i den, fra høyt til lavt, faktisk arbeide for et klima der det skal gå an å si fra om hva som er galt uten å risikere yrkeskarrieren.
Den første som sier fra om noe må ha lov å regne med at det holder. Det må være lov å anta at man ikke skal være nødt til å rive med seg et helt fuglefjell av medvarslere bare for å bli tatt på alvor på noe så grunnleggende som respekt for seg sjøl, for loven og for vanlig folkeskikk.
Effekten av en god metoo-kampanje er å danne norm for hva som er greit, uansett hva temaet måtte være. Etablering av nulltoleranse betyr ikke at noe galt aldri mer skjer, men det betyr at vi har lagt den moralske lista der den skal ligge.