«Det er lett å fjerne et tilbud til de som ikke makter å rope høyt, og som heller ikke har noen som kan rope for seg.»
Dette sa en sykepleier til meg om det siste kuttforslaget i Helse Nords planer. Det som handler om å radere hele den psykiatriske døgnenheten på Silsand. Ni sengeplasser ved Senter for psykisk helse og rusbehandling i Midt-Troms (SPHR). Et velfungerende behandlingstilbud med noe så eksklusivt som et stabilt og godt kvalifisert fagmiljø.
Nedskjæringene som helseministeren har pålagt Helse Nord å gjennomføre verserer som skrekk-meldinger for alle som rammes i planene. Noen ligger an til å miste fødestuer og i Lofoten kan et helt sykehus ryke. I Midt- Troms er det Områdegeriatrisk (OGT) og SPHR som skal skylles ut i avløpet.
Om vi ser nærmere på behandlingstilbudet innen psykiatri og rus, er feltet allerede preget av stor mangel på sengeplasser. Dagens regjering har et uttalt mål om å stoppe den ville nedleggelsen av sengeplasser i psykiatrien, som har herjet i flere tiår.
I tillegg har helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) tidligere flagget at nå skal den helt nødvendige oppbyggingen av sektoren starte. Derfor er kutt-trusselen mot SPHR ekstra betenkelig. Ekstra alvorlig og ekstra viktig å få stoppet. De ni sengeplassene er verneverdige både i et lokalt, men også i et nasjonalt perspektiv.
Legg heller de pengene på bordet som skal til for å holde på fagfolk og drifte nødvendige og gode helsetilbud, også i distriktene
Helseministeren forklarer den radikale slankeoperasjonen til Helse Nord med at hele driften må skrumpes betraktelig inn for å imøtekomme en prekær personalmangel. Å forstå denne logikken fullt ut, fremstår som en mattematikkøvelse fra Bakvendtland. For selv om noen strukturendringer alltid vil være nødvendige i en stor helseregion, virker dette mer som klokkertro på at behovene for helsehjelp forsvinner om institusjoner raderes. Behovene i distriktene, vel å merke. For hele denne kuttplanen fremstår først og fremst som en brutal, ufaglig og korttenkt sentraliseringspakke.
Om myndighetene gadd å høre på hva interesseorganisasjonene til helsepersonell alltid sier, hadde lønningene og personaltettheten økt slik at fagfolkene orker å bli i bransjen. Når til og med de institusjonene som lykkes i beholde et stabilt personale, spesialiseringsmuligheter og god rekruttering foreslåes nedlagt, faller ministerens argumentasjon fullstendig sammen.
Noen ser det hele som et dårlig kamuflert avfolkings-stunt av distriktene i nord. Samtidig som de færreste vil bo der helsetjenester er ikke-eksisterende eller på et minimum, er det en sentral del av norsk beredskap å opprettholde sivilisasjon i hele regionen. Ikke bare i de største byene.
Selvfølgelig protesteres det høylytt. Flest protester høres rundt kutt i føde- og sykehus-tilbud. Samtidig er det en utfordring til fellesskapet, politikere og fagmiljøene å sette foten ned for pulveriseringen av det eminente psykiske helsetilbudet i Midt-Troms. For den overfladiske konklusjonen som stryker ut hele døgnenheten på Silsand, baserer seg på at det er null stress for disse pasientene å sendes til Tromsø, Harstad eller Alta.
Dette stemmer ikke, slår Jorun Lorentsen fast, som er leder for SPHR. Hun vet at terskelen for å søke hjelp blir mye større når behandlingstilbudet ligger langt borte. Dessuten mister fagfolkene nærheten til pasientens nettverk, som er et viktig behandlingsfokus ved SPHR. Hun sier rett ut at det må være liv laga også for folk som bor i distriktet.
Liv laga. Eller ikke. Det er dette det handler om. Nærhet til en akuttseng når livskriser topper seg er livreddende helsehjelp. Men også forebyggende, lindrende og inkluderende omsorg for både enkeltmennesker og familier. Folk som er sårbare i livets aller bratteste bakker, som verken kan eller bør presses til å stå på barrikadene når noen truer med å rykke bort den faste grunnen under føttene.
Den kampen må vi andre ta som for tida suller rundt i litt flatere terreng. Og vi finner oss verken i at våre medmennesker eller de mest robuste fagmiljøene skal tråkkes på av staten, bare fordi vi befinner oss i utkanten.
En tidligere pasient ved SPHR sa til meg, om dette nedleggingsforslaget: «Det er vel sånn de egentlig prøver å spare penger. Ødelegge hjelpetilbudet slik at folk bare faller naturlig fra».
Harde ord fra noen som vet verdien av livreddende akutthjelp. Som syntes innleggelse var vanskelig å akseptere selv om tilværelsen nærmet seg bristepunktet. Men som kjente dørstokken til SPHR overkommelig, fordi det lå nært hjemmet og familien. Det lille som fremdeles var kjent, trygt og stabilt.
Så bare glem det, Kjerkol. Legg heller de pengene på bordet som skal til for å holde på fagfolk og drifte nødvendige og gode helsetilbud, også i distriktene. Denne leken med nyslipte sparekniver har gått for langt.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her