For de som liker slikt, er det sikkert et imponerende skue å se hvordan kriminelle handlinger innenfor rusfeltet kan snus fra å være en enkeltpersons misgjerning til å være et samfunnsproblem som gjelder alle. For de som ikke er like opptatt av mediespinn er det trist å se hvor lettlurt opinionen virker å være.
VG hadde denne uken en sak om hvor vanlig det er blitt med andre rusmidler enn tobakk og alkohol, med fokus på Oslo. De kjører noen intervjuer med ungdommer på gata utenfor en videregående skole, som kan fortelle om hvor vanlig det er blitt med rusmidler på fester, og om hvor mange ganger de har blitt tilbudt stoff.
Samtidig viser saken til en undersøkelse fra Ungdata, som i realiteten viser helt andre tall enn det intervjuobjektene rapporterer om. Av de spurte er det 16 prosent av jentene og 26 prosent av guttene som har prøvd hasj det siste år. Tallene sier ikke noe om hvor mange ganger, men forskning viser at de fleste bare prøver det noen få ganger.
Dersom vi skal stole på disse tallene er det altså en av seks jenter som har prøvd hasj det siste året, og en av fire gutter. Ungdommen, selv i Oslo, er altså overveldende narkofri; det er fortsatt avvikende adferd å ruse seg på narkotika. I andre deler av landet er tallene enda tydeligere — i Tromsø sier bare en av ti elever på videregående at de har prøvd hasj siste året.
Den jobben starter med et felles faktagrunnlag, der mitt forslag er at vi kvitter oss med idéen om at «alle gjør det». Jeg skjønner at det hadde passet godt for noen om det var slik
Jeg tviler ikke på at det er flere nå enn før som ruser seg på narkotika, på dette punktet er både forskere og politi ganske entydige; bruken øker. Men det er fortsatt veldig langt fra at «flere gjør det» til «alle gjør det». Det stemmer rett og slett ikke, men det kan være et effektivt grep for å få et problem til å forsvinne.
Men på samme vis som trafikkdød ikke forsvinner, men øker, dersom vi gir etter for logikken «alle kjører for fort, vi bare opphever fartsgrensene», så vil det bli flere, ikke færre, samfunnsproblem av et frislipp av narkotika. Bildet er imidlertid ikke ensidig, også kriminalisering har sine nedsider, og det er derfor verdt å ta en legaliseringsdebatt.
Men denne debatten må bunne i fakta, ikke svogerforskning. En eventuell legalisering må være en avveining mellom sosiale kostnader og følgene av kriminalisering, og ikke på grunnlag av at noen har klart å få oss til å tro at «alle gjør det». Det stemmer ikke, det er et klart mindretall, og jeg klarer ikke å se en eneste grunn til at vi skal styre mot et flertall.
Det er på ingen måte uproblematisk at de største mediene i Norge behandler dette temaet så lettvint. Ved å ta seg en tur på Grünerløkka og spørre 18-åringer om hva som skjer på fest, dannes det et narrativ som går på tvers av all statistikk, men likevel blir stående som en sannhet. Alle gjør det.
For det første er det mye som tyder på at Oslo ikke er representativ for resten av landet. Her er det mer penger, lettere tilgang og mer liberalt enn de fleste andre byer og tettsteder rundt om. For det andre er det ingen god målestokk å spørre hva som skjer på de store festene, hva med alle de som ikke er på slike fester?
Data viser at den andelen av hovedstadsungdom som fester mye, inntar mer hasj og kokain. Men det vi snakker om er en tredjedel av den tredjedelen av gutta som fester mest — det er de som har prøvd kokain. Omtrent hver sjette unge mann. Vanligere? Sikkert. Vanlig? Nei.
Da jeg vokste opp hørte jeg stadig at Finnsnes var blitt et narkoreir. Mulig det var riktig, men jeg merket aldri noe til det. Jeg var på alle bygdefester, på utestedene omtrent hver helg, og det manglet aldri på de som ville spandere noe, men jeg har aldri, aldri i mitt liv blitt tilbudt noe annet enn røyk, snus og alkohol.
Om jeg var mer usikker på meg selv, kunne jeg fort ha blitt lurt av mediebildet til å tro at det var jeg som var unntaket, at «alle andre» prøvde spennende ting og gikk Christiane F. en høy gang hver eneste helg. Usikre attenåringer kan fort komme til å misforstå og tro at de kommer på innsiden når de gir seg hasjen i vold, mens de i realiteten stiller seg på utsiden.
Vi (det store flertallet) som foretrekker et liv uten narkotika, trenger ikke å fordømme de som velger annerledes. Foreldre og andre må møte unge med forståelse og samtale, og det må skapes rom i samfunnet der rusmidler og ruspolitikk kan debatteres fordomsfritt. Rus har alltid eksistert, og jeg tror ikke at et mål om et rusfritt samfunn er et fornuftig mål.
Men vi må likevel kunne erkjenne at rusmisbruk har store sosiale, personlige og helsemessige kostnader — for ikke å si enorme kostnader for de som blir rammet av volden der stoff blir produsert — og at vi alle er tjent med at bruk av narkotiske stoffer i størst mulig grad begrenses. Den jobben starter med et felles faktagrunnlag, der mitt forslag er at vi kvitter oss med idéen om at «alle gjør det». Jeg skjønner at det hadde passet godt for noen om det var slik.
Men der er vi ikke, og dit vil vi ikke.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her