La oss begynne med ei strofe fra dikteren Hans Børli: «Dette er det vanskeligste av alt: Å være seg sjøl – og synes at det duger.»
Overskrifta «er du god nok» kan henspeile på en idrettsutøvers tankebaner og vinnervilje. Men ikke i denne sammenhengen. Ikke i dag. Ikke i 2023. Ikke i Norge. Her er velstanden påtakelig — høye renter og stigende priser til tross. Sammenlignet med veldig mange andre land på denne kloden har vi praktisk talt vunnet i Lotto allerede den dagen vi kommer ut av mors liv og myser mot lyspæra i taket for aller første gang.
Livet, det første øyeblikket, starter som regel med et høylytt vræl. Siden følger enda flere klagemål og mishagsytringer, og det gjennom oppsiktsvekkende mange tidsepoker av livet. Vi har det slett ikke bra, skal du høre. Ja, slik lyder den enkle oppsummeringa.
Og for en betrakter utenfra, la oss si en tilflyttet jordboer fra heller karrige kår, kan denne «tilstanden» unektelig føles en smule vanskelig å ta inn over seg. For skulle vel ikke vi nordmenn bare smile og være glad, dag ut og dag inn? Burde vi ikke simpelthen være planetens lykkeligste folkeslag?
Det meste kan måles i dag. Tror man i hvert fall. I så henseende ble det finske folket nylig kåret til «verdens mest lykkeligste folk». Utvilsomt en litt tøvete «konkurranse». Men her var det nok uansett mang en kverulerende nordmann som satte både røykelaksen og akevitten i vranghalsen. Finnene? Våre melankolske naboer i øst, skulle nå de være så fordømt frydefulle? Og mer enn oss? Nei, vet du hva!?
Nå ja, vi kan jo med litt velvilje erkjenne at drikkeglade badstuelskere kan oppleve et og annet solskinnsgløtt sånn innimellom, det er så. Men glad og sorgfri hele dagen lang ...?
Jeg blir oppriktig glad på andres vegne hver gang jeg hører om noen som finner sin vei i tilværelsen. En sti å gå. En flott ferd gjennom alle dagene og nettene som til slutt utgjør et levd liv
Har du selv møtt en finne? Det har du sikkert. Jeg også. Ganske mange, faktisk. Og det kan jeg bare si: De er overraskende trivelige! Dog med et litt annet lynne enn nordmenn flest, og ofte tuftet på litt andre idealer. Som finne trenger du ikke bli best i alt. En streben etter å erobre forgylte marker ligger ikke i folkesjela deres. Men likevel, eller kanskje derfor, når de opp (eller bort) til sin egen standard. Et mål som, ifølge nevnte rangering, gjør dem lykkelige.
Boka «Kollektivt selvmord» er skrevet av finske Arto Paasilinna, og åpner med en deprimert direktør som vandrer inn på en låve for å gjøre slutt på sin arme tilværelse. Fast bestemt på å skyte seg, treffer han en offiser som er ute i samme ærend. Sistnevnte ordner repet, klar til å henge seg. Men slik går det ikke. Og etter lange samtaler gjennom natten, begynner en av de mest utrolige beretninger og reiseskildringer som er trykket mellom to permer.
Det kan i utgangspunktet virke galt og malplassert, for de som mener at enkelte ting er for alvorlige til å tulle litt med: Men jeg lo faktisk høyt og hjertelig flere ganger underveis. For dette er sort humor fra øverste hylle! Og der er finnene i en egen liga. Dessuten er humor ofte den beste medisin mot depresjon, vanskelige dager og et generelt tungsinn.
Men hvor plasserer dette den norske kvinne og mann, jente og gutt? Hvorfor er det så mange som strever i dagens norske samfunn? Har vi for høye idealer å strekke oss etter? Stilles det for store krav til oss? For mange motbakker, for lite medvind?
Ja, hvem kan vel bli en ny Fridtjof Nansen? En Sonja Hennie eller Marit Bjørgen? Hvem kan bli verdenskjent som Thor Heyerdahl eller Erling Braut Haaland? Hvem kan styre et folk som Gro Harlem Brundtland? Ja, hvem kan beherske alt til fulle i vår moderne tid, med alle disse tekniske nyvinningene? Hvem kan møte alle kravene om utdannelse, sosial adferd og et stadig mer komplisert arbeidsliv? Og hvem kan matche et skjønnhetsideal som i virkeligheten knapt nok finnes?
Kanskje er det der vi sliter mest? I et samfunn hvor mål og forlangende sender våre en gang så ukompliserte tankebaner rundt i et evig kretsløp — uten start og uten ende. Vi sikter for høyt, og vi rekker aldri opp. Og plutselig en dag virker ikke turen til Paasilinnas låve så lang og skremmende likevel ...
Selv livnærer jeg meg på å skrive bøker. Det er ikke noe å verken skryte av eller skamme seg over. Det bare ble sånn. Jeg gjør det ganske enkelt fordi jeg elsker å fortelle historier. Det er en lystbetont jobb, som egentlig ikke føles som arbeid i det hele tatt — og det gir livet mening. Jeg tror det finnes en vakker enkelhet i å finne noe som kan glede både en selv og andre.
Jeg blir oppriktig glad på andres vegne hver gang jeg hører om noen som finner sin vei i tilværelsen. En sti å gå. En flott ferd gjennom alle dagene og nettene som til slutt utgjør et levd liv. Det trenger slett ikke være noe svære greier — bare et eller annet som gir innhold og mening, en glede i nuet og i dagene som kommer. Og en ting til: Ikke bry oss så mye om hva andre mener.
Noe som får meg til å minnes et møte med nylig avdøde Ole Paus. For omtrent 20 år sida var jeg frilansskribent i Harstad. Jeg skulle lage en reportasje om Ole Paus og Jonas Fjeld i forkant av en konsert. De spiste lunsj under intervjuet, med hver sin halvliter med øl. Herr Fjeld var usikker på om det var en god idé å holde ølglasset opp mot kameraet — kanskje feile signaler å sende ut?
Det er da Ole Paus griper glasset sitt, holder det opp mot meg og forkynner med klar og tydelig stemme: «Vi er da voksne mennesker!» En herlig kommentar! Den har fulgt meg gjennom mange opplevelser siden da, og minnet meg på at vi ikke skal la andre menneskers snevre syn og bitre tankegang hindre oss i å leve vårt eget liv til fulle. Så takk til lune, vittige og kloke Ole Paus!
Ja, ja, så har man ikke tråkket som førstemann til Sydpolen, slik Roald Amundsen gjorde det. Eller sunget med Plácido Domingo som Sissel Kyrkjebø. Eller løftet pokaler på Wembley som Ole Gunnar Solskjær.
Men vet du hva? Det her, det lille vi får til, er faktisk godt nok! Vi har ikke mistet oss selv på veien. Vi er oss selv! Vi er gode nok, det er jeg helt sikker på. Vi duger! Jaggu, gjør vi det. Og det holder i massevis.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her