Ole Paus døde 12.12. bare 76 år. Hans mor døde da han var fire. Ei bestemor og ei tante hadde ansvar og omsorg for gutten i barneåra. Som katolikkere og foresatte må disse to ha påvirka et åpent barnesinn. Kanskje la barneåra grunnlaget til at han selv blei den han blei.
Spesielt for de som ikke fikk livet til, blei Paus selv en formidler av livsverdier — ikke minst gjennom en «rusten», men god sangstemme. Med avisa Vårt Land 13. og 14.12.23 som hovedkilde nevner jeg videre bare noe fra hans liv og virke. Kanskje flere kan identifisere seg med Paus og slik hedre hans minne?
I et intervju fortalte Paus at han som barn skreiv salmer inspirert av å høre på morgenandakten der Sigvart Fotland var fast akkompagnatør. Salmene fulgte han gjennom livet. I en sang skriver han slik: «Hvem orker å se meg som den jeg er. Og elske meg som en sønn. Det begynner å ligne et liv dette her, det begynner å bli en bønn».
Dette minner om Guds farsblikk på oss mennesker lik faren i lignelsen om den bortkomne sønnen. I sangen til Paus roper faren: «Kom hjem, kom hjem, du villfarne barn!». «Ole Paus satte ord på vår hjemløshet, var utrolig god på å se enkeltmennesket,» skriver Erik Hillested som i 50 år var leder i Kirkelig Kulturverksted og samarbeidde mye med Paus.
I Skippergata kafe i Oslo var Paus ofte inn om. Der møtte han flere ruspåvirka gjester som han forsiktig kunne rekke handa til og si: «Jeg heter Ole». Så spanderte han middag på noen. Her blei han inspirert til plata «Jul i Skippergata» med strofa «Her kommer dine arme små». Her sang og spilte han om noen bad han. Det blei allsang og jul i Skippergata.
Selv tenker jeg at Ole Paus med sin kristendom kan hjelpe mange til å tru at de er kristne mennesker
Selv sa han dette: «Når alt kommer til alt, så er vi dine arme små alle sammen«. I samarbeid med nevnte Hillestad fornya han gamle salmer slik at disse fikk nytt liv. Mange har hørt Paus synge «O bli hos meg».». Ifølge Hillestad var det ikke tilfeldig at det var Paus som fant tittelen på salmeplata «Salmer på veien hjem».
Kulturredaktør Kjell Kvamme i avisa Vårt Land skriver dette: «Han satte ord på livskamp og tro på en måte mange kjente seg igjen i». Paus ga ut fire album på Kirkelig Kulturverksted: Det begynner å bli et liv (1998), Den velsignede (2000), Sanger fra et hvitmalt gjerde i sjelen (2005) og Hellige natt — jul i Skippergata (2006).
Erik Hillestad skriver at Gudstrua var noe Paus aldri skilta med. Nevnte Kvamme, som også hadde stått Paus nært, skriver at han snakka ikke om trua (sitt kristne livssyn) som noe nytt i sitt liv, men om noe som alltd hadde vært en del av han.
Kvamme viser til et intervju hvor Paus uttaler dette: «Det får være opp til Vår Herre å avgjøre hvor god kristen jeg har vært, men jeg synes ikke selv jeg har vært en staselig kristen». Kvamme tilføyer: «Slik snakket han lavmælt om Gud og, men likevel tydelig».
Kvamme nevner også dette: «Å framføre sine sanger med trosinnhold blant alle de andre sangene på konserter i alle sine voksne år, var helt naturlig for han. Jeg tror det betydde mye for flere at han snakket udogmatisk og personlig om sitt trosliv».
Kankje hadde han merka seg bibelordet «han som gjorde oss til tjenere for en ny pakt, som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende» (2.Kor. 3,6). Selv tenker jeg at Ole Paus med sin kristendom kan hjelpe mange til å tru at de er kristne mennesker.
De som besøkte Paus på sjukeleiet de tre siste månedene av hans liv, forteller at han var fortrolig med døden. Han skjønte ikke mennesker som var så redde for å dø. Han såg alltid på døden med undring og nysgjerrighet for hva som venter oss. Vi minnes og takker for det han har gitt oss.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her