Har du fått med deg NRKs nye tv- satsning «Portrettmesterskapet»? Hvis ikke anbefales serien. Spontant med høy faktor av entusiasme, fordi det endelig er noe med samtidskunst på programmet. Etter litt betenkningstid må anbefalingen nyanseres med en passe dose frustrasjon over at alt må kjøres gjennom den overfladiske konkurranse-kverna. Selv når statskanalen har regi.
Konseptet er som følger: Kjendiser sitter modell for grupper av billedkunstnere. På fire timer skal disse prestere sitt beste innen portrett-maleri. Samtidig som kameraene zoomer og programlederen bryter konsentrasjonen for å slå av en prat om hvor utrolig travelt det er. I tillegg surrer dommerne rundt i lokalet mens de vurderer og kommenterer.
Når tiden er ute får modellen velge sitt favorittportrett. Dommerne, som er et habilt lag av kunstkjennere, og kritikere velger ut finalister som går videre til den store finalen. For dette er dessverre lagt opp som enda en konkurranse.
I nøden spiser vi alle fluer. Men det trengs altså mye mer og dedikert kulturstoff
Det har vært fryktelig tørt på den norske TV-fronten de siste årene når det kommer til kunst-programmer. Bortsett fra noen sporadiske dokumentarer om en eller annen mannlig kjendis fra godt moden kunsthistorie, har det egentlig vært total ørken. Samtidskunsten, arkitekturen, håndverket og designet er omtrent ikke-eksisterende når samfunnet skal speiles gjennom den lisens-finansierte ruta.
At kunst-livet er like fraværende i de reklamefinansierte kanalene er heller ikke bra, men når det gjelder NRK så er det deres oppdrag å gå i dybden også på det ikke-kommersielle samfunnslivet. Det er i dette segmentet kunst for det meste eksisterer.
Selv om kunsten som flytter hender over disk er «big business», gjenstand for kapitalplassering og utgjør betydelige budsjetter i både privat og offentlig sektor så er kunstens vesen, dens egentlige kvalitet i nedskrellet form en introvert størrelse. En dedikert, intensiv, men også saktegående maskin. Energi og verdi utvunnet av kreativ kraft som ligger langt fra både kommersiell drift og overfladisk underholdning. Som konkurranser med stoppeklokke.
Kunst av høy kvalitet krever fordypning. Vilje til å streve, feile, terpe. Forpliktelse og øving, øving, øving. Det er flott at NRK endelig kommer med noe kunstrelatert, men synd det lille blaffet er presset inn i konseptet av TV-konkurranser som det finnes uendelig mange av fra før av.
For når det må handle om å male portretter på for kort tid, så går vi glipp av den utholdende nerven og det fabelaktige resultatet som billedkunsten som fag kan romme på sitt beste. Derfor er det også vondt å se disse kunstnerne jobbe under det som for noen av dem er et umulig tidspress.
Selv om den spontane reaksjonen hos de fleste vil være beundring. At vi blir kjempeimponert over hva kunstmalerne er i stand til på fire timer, så er det noe ganske slemt i å tvinge frem en vurdering av et arbeid som åpenbart ikke er ferdig.
Til sammenligning ville det blitt ganske tynne skussmål om kirurgen skulle vurderes i det buken på pasienten er sprettet opp, men før svulsten er fjernet. Eller om det skulle trilles terning på fiskeren som ikke har rukket å sette ut bruket enda. Forfatterens uredigerte kladd er neppe særlig imponerende heller. Så hva er vitsen med å måle folks halvferdige arbeid?
Det er underholdende, nettopp fordi det gjør litt vondt. Vi aner storheten, men de fleste skal stemmes ut fordi de mislykkes i å imponere siden de normalt bruker uker, måneder eller år på å ferdigstille et portrett.
Det er rett og slett betenkelig at NRK satser på enda et konsept som dette, når de først åpner døra til samtidskunsten på gløtt. Kunstnerne som stiller opp hadde fortjent en reell sjanse til å vise hva de faktisk kan.
Neste gang, og det bør ikke bli veldig lenge til, så kan dybde-mandatet til NRK med fordel brukes på en kunst-serie laget på fagets premisser. Vise hvordan kvalitet faktisk produseres. Hva det krever og hva resultatet kan bli.
Men i mangel på mer næringsrik føde skal resterende episoder av fastfood-konseptet «Portrettmesterskapet» slukes. I nøden spiser vi alle fluer. Men det trengs altså mye mer og dedikert kulturstoff.
Om det er for skummelt å slippe taket i en kjent formel, så kan NRK dra i gang «Kunstverket minutt for minutt». Kjør ekstra lange tagninger og dropp både stoppeklokke, programleder og dommerpanel. Fjern støyen og la kunstnerne og kunsten tale sitt egentlige språk. Den varianten gledes det til!
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her