Ungdom og rus — og eksemplets makt

Det er helt fantastisk at kommunens politiske ledelse, nå med varaordfører Geir-Inge Sivertsen, går ut og setter en kraftig pekefinger på det som både kommunen og politiet har visst har eskalert i de siste tiår.

Som far, som bestefar og nå snart kan jeg feire 19 årsdag som oldefar – så har mine tanker mange gang vært på linje med Geir-Inge sine tanker når det gjelder rus. Selv om jeg for snart 19 år siden ble kåret som landets yngste oldefar, så føler jeg meg langt fra som den syvende far i huset, ei heller har jeg tilholdssted i et horn på veggen. (Eventyr av Asbjørnsen og Moe).

Noe som varmet et bestefarhjerte var når et barnebarn fortalte. «Bestefar, jeg har funnet ut at på området alkohol/rus så tar jeg deg som et forbilde, det å ødelegge penger på det som igjen ødelegger fritidsmulighetene er for dumt». Det er godt at en gammel knark kan være et forbilde for ungdommen, uten at en i det hele tatt skal føle seg så mye bedre en andre.

Når det gjelder alkohol og eksemplets makt, så ligger ikke eksemplet i den stakkaren som ligger i rennestenen. Det er ingen ungdom som tar sitt første glass, eller tar andre rusmidler for første gang, som ser seg selv ligge ruset på et fortau eller i en trappeoppgang. Men dessverre — mange havner der.

Så hvem er forbildet, hvem er eksemplets makt? Ingen andre en oss voksne, vi som lovlig kan gå på et utested og drikke oss til et lystig sinn. Vi som svinger dansefoten ekstra lett når promillene har tatt bolig i den øverste kroppsdelen. Vi som forteller vitser og historier til hverandre og ler rått. Historier som vi aldri har villet fortelle ved familiens middagsbord.

Det er alle oss som tror vi er blitt både pen og rik når hjernecellene mer eller mindre er blitt lammet av for mange drinker. Det er ingen av våre håpefulle som syns det er greit at skituren på søndag blir kansellert på grunn av at far og mor er i dårlig form. Ei heller at søndagsturen med bil til dyreparken blir utsatt til neste søndag for at verken mor eller far er i kjørbar stand.

Så leser vi i avisa at ungdom som spiller fotball blir tilbud narkotiske rusmidler på fotball-arrangement. Dette stoffet har et helt annet volum som den 12-pakningen som blir kjøpt inn til voksen kos hver helg. En røyk som gir større befrielse enn nikotin, en pille eller ti som setter pappas 12-pakning i forlegenhet når det gjelder frihetsfølelse eller rus. Et stoff som er så vanedannende at nesten ingen brukere forstår galskapen før avhengigheten er et faktum.

Et godt forbilde kan vi alle være, et forbilde som forebygger en negativ utvikling blant ungdommene. Det er ikke alle som har fotball og idrett som sin store interesse. Det meste er styrt av et forbilde. Har ikke foreldrene interesse for fysisk fostring, så er det nærliggende å tro at barna blir å dyrke andre interesser en idrett. Det er mange sunne interesser utenom idrett. Norge har fostret flere store sjakk-spillere, selv om det bare er Magnus Carlsen som har toppet verdenseliten på området.

Så hva med rådmannens forslag om å legge ned ungdomstilbudet som frivillighetssentralen drifter? Et tilbud som favner oppimot 80 ungdommer, 80 ungdommer som med et pennestrøk vil være uten en meningsfylt hverdag. En hverdag der det meningsfylte med livet er borte, slik som mestring og læring, samhold og kameratskap.

Varaordfører Geir-Inge Sivertsen sin artikkel er med stor sikkerhet myntet på Senja kommunes ansvar, et ansvar som skal deles mellom kommunen og foreldregrupper i en felles innsats for et rusfritt ungdomsmiljø.

Politiet må på sin side innse at etatens oppgave med å få bukt med narkotikakriminaliteten er mye mer viktigere enn å lete etter trafikksyndere som bruker en håndholdt telefon eller kjører fem km/t for fort. Eller å fange en snøscooter kjører som har kjørt 200 meter utenfor oppmerket løype. Det er ikke bøtenivået på trafikksyndere som skal danne grunnlaget for politiets aktivitet.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her