Miljøgruppa på Bakkely arbeidssenter i sine gule vester er blitt et velkjent syn i bybildet på Finnsnes. Tre ganger i uka går de rundt og plukker søppel og sørger for at gatene i sentrum er så pene og presentable som mulig. All ære til dem for den viktige jobben de gjør. De kommer neppe til å bli arbeidsledige med det første.
For det er utrolig hvor mye søppel som bare helt tankeløst blir kastet nærmest overalt der hvor folk ferdes. Papir, snusbokser, plastflasker, øl- og brusbokser ligger strødd langs veier og gater — særlig etter helgeliv på byen og diverse arrangementer, kan det se ut som en svinesti. Til og med langs turstier ute i naturen finner man skjemmende avfall som er lagt igjen. Det er både skuffende og skremmende, Selv har jeg kanskje hatt en litt naiv tro om at nye generasjoner med et tilsynelatende stort engasjement for klima og miljø, ville føre til synlige bedringer når det gjelder slik hverdagsforsøpling. Dessverre klarer jeg ikke å finne synlige bevis på bedre holdninger og endret oppførsel i forhold til søppelkasting. Så trist det enn er å måtte si det.
Før i verden var løsningen på å bli kvitt søppel ofte så enkel som denne: «Hiv skjiten på havet!»
TV-reklamen for selskapet Infinitum, hvor blant andre friidrettsstjernen Karsten Warholm oppfordrer oss til å pante og resirkulere alle drikkeflasker og -bokser, har sikkert de fleste fått med seg. Anlegget til Infinitum like ved Lillestrøm besøkes nå av stadig flere bryggerier og drikkevareprodusenter fra hele verden som vil lære av suksessen med det norske pantesystemet. Resirkulering av plast og aluminium er viktig for å ta vare på ressurser og spare miljøet. Dette er uten tvil en av de enkleste og viktigste tingene som vi alle kan bidra med. Men selv om innsamlingsgraden til Infinitum gledelig har passert 90 prosent, så er det fremdeles et stykke vei å gå.
En panteverdi på to kroner per boks eller flaske ser ikke ut til å bety noen verdens ting lenger. Kanskje har vi for god økonomi til å bry oss om småpenger? Altfor ofte blir tomme brus- og ølbokser kastet rett ut av bilvinduet og havner i veikanten eller grøfta. Sløvt og alt annet enn pent — men enda verre er det at aluminiumsbokser også kan havne i gressforet till kyr. Boksene kuttes opp i skarpe biter når gresset slåes, noe som gir alvorlige indre blødninger og pinsler for de dyrene som får dette i magen. Tankeløshet gir dermed store og utiligivelige konsekvenser.
Sigarettsneiper og overfylte, illeluktende askebegere er det heldigvis blitt færre av med årene. Nå ser man desto mer av snusposer og de mørkegrønne plastboksene snusen selges i, som ligger slengt på fortau, gater og ellers i naturen. Limet i snusposene inneholder plast, og enten de kastes på bakken eller skylles ned i klosettet, så kan det ha den uheldige virkningen at det ender opp som mikroplast i havet. Og snusboksene, som tidligere helseminister Bent Høie (H) med håpefulle intensjoner om å redusere snusforbruket blant unge, ga en militærgrønn kamuflasjefarge, er det nesten umulig å oppdage når de havner ute i naturen. Denne konsekvensen kunne man umulig ha tenkt nøye over før grønnfargen på boksene ble innført.
Før i verden var løsningen på å bli kvitt søppel ofte så enkel som denne: «Hiv skjiten på havet!». På havets bunn var det liksom borte for godt. Heldigvis er denne gamle praksisen ikke lenger ansett å være akseptabel, men tvert imot som miljøkriminalitet — iallfall i Norge. Likevel viser årlige strandryddeaksjoner gjort av frivillige at ufattelig store mengder plast og avfall finner veien til strender og fjæresteiner langs hele kysten. De naturlige havstrømmene fører mye søppel fra andre land med seg til vår langstrakte kyst. Plastsøppel i havet er til skade for både fugl, fisk og sjødyr og giftstoffer kan føres videre i næringskjeden til neste ledd — også til oss mennesker.
Fiskeri- og havbruksnæringen har vært blant de største synderne på dette feltet, men det har heldigvis etter hvert vokst fram en større forståelse for problemene. Holdningsendringer i næringen har ført til flere viktige tiltak for å forebygge marin forsøpling. Likevel er det et stort tankekors å høre at forskere anslår at bare en forsvinnende liten del av plasten som havner i havet, flyter på overflaten. Mesteparten synker til bunns og når aldri fram til fjæresteinene våre, slik at vi kan plukke opp rasket.
Kay Erling Ludvigsen (SV) tok i et innlegg i Folkebladet 22. mai blant annet opp forsøpling og et generelt inntrykk av forfall i området rundt Finnsnesvannet med den spissformulerte tittelen «Finnsnes, Soviet Russia». En lite flatterende sammenligning, og man trenger heller ikke å bevege seg særlig mye rundt for å finne et helt gammelt «Sovjet-samvelde» av lignende steder bare i vårt nærområde. Å appellere til både kommune, næringsforening, bedrifter og gårdeiere om å plukke rask og holde det rent og ryddig på sine respektive områder er selvsagt en viktig del av det hele. Innbydende kommunale parker og tiltalende butikkfasader og gater er viktige incentiver for besøkende og kunder til å komme igjen til byen eller bygda vår.
Frivillige i lag og foreninger gjør en fantastisk jobb i alle dugnadene som må til. Men det holder dessverre ikke med ryddeaksjoner bare på våren etter at snøen er borte. Det må ryddes hele året — ikke bare ved å plukke søppel fysisk, men kanskje enda viktigere ved å spore til holdningsendringer slik at søppelmengden kan bli mindre. Er man på tur, så bør man plukke med seg avfall, både eget og kanskje andres. Tomme øl- og brusbokser, plastposer det har vært pølser i ved leirbålet og sjokoladepapir som har ligget under snøen siden påske. For til syvende og sist vil det iallfall hjelpe litt om hver og en av oss kunne bli flinkere til å begrense og stoppe forsøplingen som skjer rett foran nesetippen. Det kan da ikke være så vanskelig?
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her