Kan Solberg berge demokratiet?

Jeg tar det for gitt at Erna Solberg må gå. En dag våkner høyrefolk av valgrusen og skjønner at de ga full tillit, uten forutgående analyse, til et ektepar der hun sendte børskurser opp og ned i rollen som statsminister, mens han satt hjemme og veddet med parets penger på de samme selskapene. Det kan bare ikke passere.

Høyre kommer til å skjønne at de har rotet seg inn i et spinn som ikke bare var dårlig spinn — ettersom de satset alt på å korsfeste Sindre Finnes, som senere må gjenoppstå fordi han kommer til å flytte inn i statsministerboligen skulle kona bli gjenvalgt — men også et spinn som er så åpenlyst grelt, så kalkulert og så til de grader gjennomskuet. Det er et trist skue når noen får så mye makt at de kan gjøre hva de vil. Og enda tristere når de faktisk gjør det.

Det er vel verd å tenke over at Høyre, lenge før noen hadde mulighet til å fordøye hva saken egentlig handlet om, erklærte seg ferdig tenkt og ga full tillit til Solberg. Det er jo Høyre som sitter med nøkkelen til hennes videre politiske liv. Skulle ikke de som sitter med godkjent-stempelet i handa være mest motivert av alle til å avdekke sakens realiteter før de konkluderte? Å gå god for noe som viser seg å likevel ikke holde mål, kan fort ramme den som godkjenner.

Men i stedet for å se an saken og vente til offentligheten får full klarhet i hva som egentlig har skjedd, har partiet forskanset seg i skyttergrava sammen med ekteparet, og lagt hele partihistorien i potten. I stedet for å spørre seg: Hva ville Kåre Willoch sagt? Kaci Kullmann Five? Inge Lønning, har styringspartiet, tidligere kjent som anstendighetens flaggskip på borgerlig side, gjort det de kunne for å skravere sannheten og overlatt sin skjebne til Økokrim.

Dermed setter Høyre en helt ny standard i norsk politikk. Alt som ikke er ulovlig, er lov.

Jeg har lenge tenkt at jeg ikke burde skrive om denne saken. Fordi jeg er så opprørt. Et opprørt sinn bør ikke legge igjen for mye sporbarhet. Dessuten stemmer jeg Arbeiderpartiet, jeg er ikke nøytral nok. Og så er det Anniken Huitfeldt da, hva med henne? Og Trettebergstuen og Brenna og Borten Moe?

Når jeg likevel skriver, er det fordi jeg vet med meg selv at noe er annerledes. Noe har skjedd i denne saken som har endret noe i meg, og jeg vet hva det er. Jeg er i ferd med å miste tilliten. Det er derfor jeg er så opprørt. For andre er det kanskje ikke så nøye, de har mistet tilliten for lengst. Men for meg er tillit til myndighetene selve bunnsvillen i både det demokratiske byggverket og i mitt forhold til politikk og samfunnsliv.

Hvorfor? Fordi et liv levd i mistenksomhet til mine omgivelser ikke er noe godt liv. Derfor vil jeg strekke meg langt i å stole på at folk og myndigheter vil meg vel, selv om jeg ikke er enig i alt. Dernest fordi jeg vil leve i et velfungerende samfunn, og da må politikken virke. Uten tillit gjør den ikke det. Jeg har levd noen år i tillitsløse samfunn. Alle klager over tilværelsen og vil at noe skal skje. Men ingenting skjer. Systemet virker ikke. I stedet er det andre, uformelle makthavere som styrer. Dit vil vi ikke, tro meg.

Hva er det så med denne saken som tærer så grovt på tilliten? Vel, på en måte henger den sammen med de andre sakene, og Moxnes-brillene og pendlerboligsakene, fordi den kommer på toppen av alt. Men det er i håndteringen at den skiller seg fra resten. Det er utrolig hva vi kan tilgi så lenge folk viser at de har skjønt feilen og tar konsekvensen av det.

Det er fire forhold i håndteringen som gjør Solberg-saken så alvorlig. Det ene er den tidligere statsministerens manglende evne til å innse sitt eget ansvar, og for å ikke innrømme at hun har utvist grov uforstand i sitt kontrollarbeid overfor mannens aktiviteter. Hun visste at han handlet i aksjer, og hadde mange anledninger til å naturlig etterspørre fullstendig informasjon. Hun unndrar seg dette ansvaret, og skylder på mannen.

Det andre forholdet er kynismen og maktarrogansen i partiapparatet. Alle, absolutt alle, med litt innsikt i kommunikasjonsarbeid, skjønner at strategien her er å skylde på Finnes slik at kona går fri. Likevel gjør de det. Det er som å skyte en person på åpen gate i stedet for i smuget, fordi de kan. Og med det utviser de en slående, for ikke å si eklatant, forakt for opinionen, allmenn rettsoppfatning og presse.

Det tredje er valget. Når vi ser råskapen i partiapparatet og lederens vilje til å både legge og følge strategien, blir det stadig vanskeligere å tro at det ikke forelå valgtaktiske vurderinger bak utsettelsen av pressekonferansen. Jeg er glad jeg ikke er høyrepolitiker i Stavanger, som med margin på noen få stemmer fikk ordførerklubba. Fire års bismak i ganen er ikke all verden.

Det siste momentet i håndteringen handler ikke om Høyre, men om Arbeiderpartiet. Stillheten derfra er til å få øresus av, alt jeg hører er hovene fra ytre høyre og ytre venstres horder rykke stadig nærmere, i hesteskoformasjon: Har vi fått en politisk klasse, som beskytter hverandre? Våkn opp, våkn opp.

Jeg velger å tro at det ikke er slik. At systemet fortsatt virker. Det må virke. Det gir Solberg en nobel grunn til å gå. Det står om demokratiet.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her