Nok en gang har vi diskutert skjermbruk her i landet. Høyres Nikolai Astrup gikk ut og ville ha mobilforbud i skolen, og ble som ventet møtt med både buing og heiarop, og forskere som slet med å måle verken det ene eller det andre. Vi er fortsatt verdens lykkeligste befolkning i verdens beste land. Så hva er der å bekymre seg for?
Vel, siden jeg har det vesle privilegiet det er å ikke være forsker, så kan jeg gå anekdotisk til verks. Mitt utgangspunkt er at jeg er mer eller mindre som alle andre, i det meste, som inkluderer mine vaner for å sitte med nesen i en skjerm. Etter debatten på Debatten i går gikk jeg for første gang inn på mobilen for å se hva slags statistikk telefonen hadde lagret om min skjermbruk. Man finner det under menyvalget «Skjermtid».
Her var det litt av hvert å hente ut, og det første og kanskje mest iøynefallende var opplysningen om at jeg bruker litt over fire timer hver dag foran mobilen. Viktig å ha med seg at pc-skjermen på jobb og TV kommer i tillegg. Bruken var overraskende jevn, jeg kunne gå uker tilbake og se; de fire og vel så det timene lå der like fullt.
Fire timer daglig altså. Hvordan høres det ut? Ikke så ille, kanskje. Mange vil muligens si det. Enn hvis man legger timene sammen? Fire timer hver dag gir 28 timer i uka, som er litt over ett døgn. Jeg bruker med andre ord én dag i uka, eller 52 dager i året, på å titte på mobilen. Det er litt vanskelig å ta inn over seg, faktisk. Jeg er fortsatt i fornektelse. Ikke så rart, dette ble kjent for meg så sent som i titida torsdag kveld.
Jeg leste en gang, på Twitter selvsagt, noe en svensk humorist la ut. Han skrev at det satt en fyr på toget inn til byen og bare så seg rundt, ut av vinduet og på folk. «Som en jævla psykopat», la han til
Dette ville vært ekstra ille om jeg ikke hadde mobilabonnement, og likevel satt og stirret såpass lenge på mobilen. Så da er det en slags trøst at jeg tross alt bruker den, til noe. Og enda mer trøst er det å se at det er nettleseren som er mest brukt, ikke Candy Crush. I gode stunder innbiller jeg meg derfor at mobilen bare er en erstatning for papiravisen, og at jeg bedriver nyttige ting som å svare på epost og lese meg opp på viktig informasjon.
Men så fager er min verden ikke. For det jeg hovedsakelig gjør på nettleseren er å sjekke vg.no. Det er alltid det første jeg gjør. Deretter nrk.no. Så lokalavisene hjemme. Deretter aftenposten.no. Nesten alltid i den rekkefølgen. Jeg er ikke sikker på om jeg sjekker vg.no fordi jeg vil vite om det har skjedd noe (det siste kvarteret), eller om jeg bare kjeder meg. Eller om jeg er redd for å kjede meg.
Jeg vet ikke. Men jeg vet at dette er en helt ørkesløs, meningsløs aktivitet. Vel arbeider jeg med kommunikasjon og har med å være oppdatert på hva som skjer i verden, greit nok. Men å sjekke vg.no fire ganger i timen gjør meg ikke noe klokere, mest sannsynlig tvert om. Akkurat nå ligger det en toppsak på vg.no hvor politiet mener at en fyr har kjørt utfor et stup med vilje. Det er vel først og fremst en sak som bør være interessant lesning for sjåføren, hvis han er i live. Jeg leste bare overskriften.
Men det som for meg kanskje var enda mer alarmerende med skjermbruktallene mine var at jeg «vekket», det vil si låste opp, telefonen hele 89 ganger per dag. Dersom vi sier at jeg er våken 16 timer i døgnet, griper jeg med andre ord aktivt etter telefonen og taster inn koden omtrent hvert tiende minutt. Det bærer bud om en urolig, for ikke å si plaget, sjel. Og den personen er meg. Og kanskje også deg.
Jeg leste en gang, på Twitter selvsagt, noe en svensk humorist la ut. Han skrev at det satt en fyr på toget inn til byen og bare så seg rundt, ut av vinduet og på folk. «Som en jævla psykopat», la han til. Det var en morsom, men også skarp kommentar om den enorme endringen smarttelefonen har ført til for oss mennesker. Det er bare avvikere som ikke sitter med nesen i mobilen.
Jeg plages av å merke endringene telefonbruken min har ført til i mitt liv. Jeg har dårligere konsentrasjon, jeg leser færre bøker og lange tekster, jeg lar meg forstyrre av digitale varsler i alt jeg driver med, jeg er mindre til stede der jeg er. Det er en trist erkjennelse, i grunnen. Og enda tristere ble jeg av å høre om jenta på Debatten som følte at sosiale medier hadde stjålet barndommen hennes. Alle bursdagene med unger som var der, men ikke var der likevel.
Jeg trenger ingen forsker for å slå fast at telefonen gir et negativt bidrag til min livskvalitet. Tidsbruken er bevis nok for meg, jeg vet at det fins uendelig mye annet å fylle tiden med som gir meg langt mer enn — vent, la meg sjekke vg.no: «Fant prostituerte i 16 av 19 leiligheter» og Facebook: «Mormor er 102 år, gratulerer». 351 likes. Gratulerer igjen.
All helbredelse starter med erkjennelse. Nå har jeg tallene, og de er faktisk ikke til å leve med. Så enkelt er det. Slik kan det ikke fortsette. Det er bare å gå i gang og legge udyret vekk, slå det av. Jeg begynner på mandag.