Kommentaren ble først publisert av iTromsø

Snart er det en heltidsjobb å følge lokale gutter og jenter som spiller fotball utenbys.

Alle trekkene var brukt opp. Tiden var i ferd med å renne ut og et kjipt bortetap kunne bli en realitet. To tabbemål feil vei gjorde at Aalesund ledet mot Gutan. Hjemreisen så ikke ut til å bli av det hyggelige slaget.

Slik endte det ikke. I desperasjon var Jostein Gundersen, vokst opp på Tromsøya, sendt i angrep. 26-åringens viktigste jobb er egentlig å hindre mål. Men når det kniper, glemmes alt dette. Som søndag kveld like før klokka åtte.

Da det siste innlegget fra danske Felix Winther seilet inn i feltet, i det klokka gikk mot fem minutter overtid. Som en spiss verdig, skallet Gundersen kula i nettet. Han hadde knapt landet før han hemningsløst jublet for et poeng til hjembyens stolthet.

De aller fleste som scorer et mål velger å juble, så også i dette tilfellet. For Gundersen betyr det noe ekstra, det samme for dem som enten var på stadion eller hjemme i stua, fordi han gjør det for sin klubb, fra sin by.

40 minutter tidligere scoret en annen tromsøværing et helt annet sted. Mikael Norø Ingebrigtsen, som i likhet med Gundersen er født i 1996, fikk ikke forlenget kontrakten med TIL etter forrige sesong. I sin første kamp fra start for Odd, gjorde han det han så alt for sjeldent gjorde i Tromsø. Måten han dundret ballen i nettaket på i 2-1-seieren mot Viking i Skien er gjenkjennelig for oss som har sett han i TIL.

Han er ikke alene. Med forbehold om å ha oversett noen, er det bortimot et helt lag av tromsøværinger utenbys som enten spiller på de to øverste nivåene på herresiden i Norge, eller befinner seg utenlands (se faktaboks).

Senest i vinter dro Jacob Karlstrøm til Molde og Runar Espejord til Bodø/Glimt. Sigurd Grønli havnet i Bryne. I England befinner trioen Isak Hansen-Aarøen, Bryan Fiabema og George Lewis seg. Over kanalen, i Nederland, holder Ulrik Yttergård Jenssen (Willem II) og Sebastian Tounekti (Groningen) til.

Jeg har ingen forventning om at alle disse verken skal spille for TIL, eller være ønsket hjem for den saks skyld. Men ikke uten grunn skal TIL være et lag for tromsøværinger og nordlendinger. På samme måte som Nils Arne Eggen proklamerte at «Rosenborg skal først og fremst være et lag av trøndere og for trøndere».

Uten lokal tilknytning forsvinner mye av det grunnleggende poenget med en fotballklubb. Spillere sørfra eller utlandet kan selvsagt komme og reise igjen, men da som et krydder på toppen av landsdelens egne. Det er heller ikke uten grunn at TIL har et akademi, som koster en god del millioner i året. Sammenligner du med kontinuerlig å hente spillere utenfra er det på alle måter både billigere og mer identitetsskapende å utvikle sine egne. Og hvis spillere annetstedsfra skal prioriteres, er det et godt spørsmål hvorfor man i det hele tatt har et akademi.

Når en klubb blir for stor, både for seg selv og omgivelsene, forsvinner stort sett tanken på lokal tilknytning, noe som også skjedde med Eggens RBK. Slik historikken i nyere tid viser, er det nesten ikke mulig for et lag i norsk fotball å basere seg på mer eller mindre lokale spillere for å lykkes.

Noe som vil være enda vanskeligere i Nord-Norge, ettersom folketallet jevnlig synker, spesielt i Troms og Finnmark. De små miljøene rundt Tromsø tappes stadig for innbyggere, noe som gjør at forutsetningene ikke blir enklere.

I den grad man skal vurdere TILs lokale tilhørighet per i dag, er denne relativt solid. Totalt 13 nordnorske spillere, hvorpå åtte av dem fra Tromsø, er et brukbart tall sammenlignet med tidligere årganger. Klubben har også flere aldersbestemte landslagsspillere som er på vei opp.

Jeg er sikkert naiv i tankegangen, men et lag bare bestående av søringer og importer høres egentlig ikke særlig fristende ut. Spesielt siden mange hadde valgt denne løsningen hvis de visste at det betydde kortsiktig, sportslig suksess.

Nesten hvert år hører vi om klimaflyktningene. Tromsøværingene som rømmer sørover for å slippe snøvinteren. I fotballsammenheng rømmer ikke spillerne, men blir i stor grad hentet som attraktiv arbeidskraft fordi de er kompetente.

Det er likevel ikke tilfeldig at verken TIL eller TIL 2020 ofte jobber for å hente hjem akkurat disse. Helt siden gratangsværingen Per-Mathias Høgmo i 1987 ble hentet hjem har det vært en tradisjon for å gjøre det samme. TV-bildene av Jostein Gundersen forteller hvorfor denne jobben er så viktig.