Vi vet hvor vi bor og alt det der, men det er vanskelig å holde seg i skinnet når reklamer for sommerblomster og settepotet fyller både postkassen og alle elektroniske flater. For her er det fremdeles halvannen meter snø på flatmark, og en god stund til taket på gressklipperhuset tiner fram.
Dermed står valget mellom å la seg pasifisere i depressiv realisme, eller ta spaden fatt. Bare la den indre og helt ekte hagenerden blomstre fritt. Måke fram særlig viktige arealer, jordbærland og plantebokser — der fjorårets avleggere og vinterlagret kompost endelig skal få se dagslys og samtidig erklære våren 2023 for reell. Til og med på disse breddegradene.
Dette er et fast påskeprosjekt for minoriteten av særdeles utålmodige vårentusiaster. Ikke at det er noe galt med å legge ut på fjelltur og grave seg sjøl ned i tide, der ute på viddene. Det er bare mye mer matnyttig å legge energien på å måke fram våren, sesongens potensiale til trivsel og sjølberging i kortreist terreng.
Men så skjedde det som ikke må skje. Skrekkscenarioet som sender både tradisjonen, et slags psykisk vater og hele det manipulerte årshjulet rett ut i krise. Skipsnød og emosjonelt polart lavtrykk.
Spaden knakk. Nede vet rota mellom skaft og blad. Et kritisk nakkebrudd som ikke kunne leges. Vi snakker om den typen kollaps som handler om å være skikkelig livstrøtt. Mett av dage og bla, bla. Spaden daua. På den første av de røde dagene.
Nå har i alle fall ikke undertegnede tid til å grave fram våren. Den får bare komme når den vil, det blir vel omtrent når postkassen fylles med reklame for redskap som effektivt samler høstløvet
Panikken banket på. Irritasjonen tok helt overhånd. Ikke bare fordi dette var den eneste funksjonelle snøspaden i mitt liv. Noen spissede gloser ble også avlagt rundt det faktum at samfunnet stenger helt ned på bakgrunn av noen religiøse forestillinger som er helt irrelevante i mitt og en del andres liv. Med den høyst konkrete konsekvensen at man helt kan glemme å få tak i en ny spade med det første.
I den grad undertegnede holder noe hellig etablerer den årlige seremonien seg, med å måke fram jord i påskeferien, ganske høyt på lista. Grave fram tele, fast grunn og knopper som sprenger seg fram gjennom is og mørke. Men uten adekvat verktøy er selvfølgelig en utålmodig hobbygartner kneblet. Bakbundet og avvæpnet. Parkert på toppen av meningsløse masser av hardpakket snø.
Egentlig støtter også jeg ideen om at butikker og sivilisasjon gjerne kan stenge ned innimellom. Det finnes ikke noe reelt behov for å kjøpe pølser og våtservietter døgnet rundt, og ingen trenger handle fem ganger i uka. Vi shopper generelt for mye, og kaster mat istedenfor å spise den opp før det fylles på med nytt.
Med tanke på folks privatøkonomi, reduksjon av matsvinn, generelt overforbruk og klimamål, kunne gjerne handelsmaskineriet lukket ned mye oftere. Annenhver uke, for eksempel. Det hadde selvfølgelig generert en del støy i omstillingsfasen. Sikkert også hamstring av dopapir, som pandemien lærte oss er et nedarvet kriseinstinkt hos det nordlige folket. Men vi hadde overlevd, ganske greit.
Å frata folk tilgang på snøspade derimot, på den delen av kloden som enda er belemret med ekte vinter, er langt mer betenkelig. Det rimer ikke, og tyder på at noen som sitter med samfunnspakene faktisk ikke helt vet hvor vi bor.
Det er heller ikke slik at hele samfunnet stenger ned på disse røddagene. Legevakt og annen akuttberedskap holder det gående. Dermed reiser situasjonen betimelige spørsmål rundt hele kriseberedskapen i denne arktiske delen av nasjonen. Vi mangler åpenbart en ordning der brannvesenet eller legevakten har et lite akuttlager med spader på lur. Sånn i tilfelle bindeleddet mellom istid og psykisk helbred skulle knekke sammen fullstendig. På en røddag.
Det nytter ikke å klage på Oslo-folket og hvor fjerne de er fra de virkelige utfordringene vi står i her oppe, når halve Troms har havnet i regjering. Landbruksministeren kommer tross alt fra Lavangen. Denne ignorante holdningen mot basalt vinterverktøy er ubegripelig.
Heldigvis er årets nedtur av påskestengte dager og ufrivillig lediggang, endelig et tilbakelagt kapittel. Nå har i alle fall ikke undertegnede tid til å grave fram våren. Den får bare komme når den vil, det blir vel omtrent når postkassen fylles med reklame for redskap som effektivt samler høstløvet.
Godt, men unødvendig seint. Slik det selvfølgelig blir når man ikke får måket våren fram i tide.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her