Litt omskriving av et mer kjent uttrykk, men det kan være passende for den situasjon den russiske ledelsen har satt sitt eget land i. De bør kjenne gufset fra framtida, der Russland risikerer å sykne hen i en utarming og isolasjon som gjør at verdens største land i utstrekning om det fortsetter slik, knapt vil være i stand til å ivareta egen befolkning.

De store ord Putin brukte i sin tale om at man skal bekjempe Russlands fiender og beskytte sitt eget folk, lyder usedvanlig hult. Russland har i realiteten bare en fiende, og det er Ukraina, som man selv har utfordret ved å gå til angrep.

Jeg ser at noen låner øre til Putins framstilling om hvor truet Russland var, og at man var nødt til å foreta en såkalt «militærteknisk operasjon» — noe som har vist seg å være en primitiv omskriving av det å gå til fullskala krig mot et naboland. Nå har Putin selv så smått begynt å bruke ordet krig, hvilket har vært tabu å nevne tidligere, og som har ført til fengsling om man gjorde det.

Det er NATO som har vært og er den store stygge ulven som eter seg innpå , og som en må kjempe mot. Jeg kan ikke se at Nato noen gang har signalisert noe i nærheten av det å ha tanker om å underlegge seg noe av Russland. At landet har satt seg selv i den situasjon at det omkranses av Nato-land kan man takke seg selv for. Land etter land har ønsket seg inn i den vestlige forsvarsorganisasjonen av frykt for hva en uberegnelig stormakt kan finne på. Russlands siste ugjerning har gjort at også Finland og Sverige søker medlemskap i NATO.

Zelenskis ord om at den dagen Russland trekker seg ut av Ukraina, er krigen over. Det tror vi han på

Selv om man skal bedrive kritisk lesning i krigstider, er det et overveldende inntrykk som når oss av et Russland på veg inn det totalitære. Ensretting, arrestasjoner av folk som ytrer uenighet, trusler om represalier for den minste «forseelse» er oppskriften på overvåkningsstaten. De glimt av håp om et land som ville åpne seg mot verden vi fikk gjennom Gorbatsjov, er grundig slokket av den gamle KGB-major Putin og hans medsammensvorne.

Uhyggelig så det holder er kirkens overherre i Russland, Kirill, som hevder at Putin er en Guds gave til Russland. I realiteten velsigner han at titusener av landets ungdom sendes til den visse død i en krig som hans gode venn har startet. Disse titusener ofres tydeligvis uten skrupler for en slags herlighet som tydeligvis skal ligge og blinke langt der framme når Kreml antas å ha seiret.

Man får signaler om at en betydelig del av det russiske folk er sterkt imot den linje deres fedreland har gått inn på. Likevel er det slik at når angiverangst og trusler om represalier dominerer samfunnet mer og mer, er man redd for å opponere. Men — det kan gå en grense for folks tålmodighet — og skulle den briste, er det neppe greit å være Putin.

Fins det noen veg ut av dette? Man roper på forhandlinger, og på ett eller annet tidspunkt vil vel det komme. Situasjonen er imidlertid at Ukraina sier blankt nei til å avgi en femtedel av sitt landområde til Russland, og Russland nekter å se på at det området de har annektert, skal gå tilbake til Ukraina.

Det er et avgjort tankekors at man skal la en angriper kunne beholde noe av det han har okkupert. I vår tids verden bør ikke slikt skje. Hvor ender vi dersom verdenssamfunnet gjennom forhandlinger godtar dette? Det kan åpne for at enkelte stater ser det lønnsomt å legge under seg nabolands områder.

Situasjonen nå ser ut til å være følgende: Kreml forregnet seg totalt da de angrep Ukraina. Paradetroppene de hadde klargjort for etter få dager å paradere i Kyivs gater, måtte stappe pipa i sekken. Etter ett års krig er mye ødelagt i Ukraina.

Russlands prestisje i verden avspeiler seg i FN-avstemmingen nå i februar, der 141 land stemte for at Russland måtte trekke sine styrker tilbake, og syv land stemte i mot. Det bør være et tankekors for lederne i Kreml at blant de få som støtter dem, fins noen av verdens verste diktaturer. Nord-Korea kan være et stikkord.

Folketallet i Russland gikk tilbake med rundt 3,5 millioner i årene før de angrep Ukraina. Prisstigningen var betydelig allerede da. Mange russere har dratt fra landet etter invasjonen. Pilene peker ikke akkurat oppover for landet som viser synlige tegn på å ville utvide sitt domene.

Zelenskis ord om at den dagen Russland trekker seg ut av Ukraina, er krigen over. Det tror vi han på. Jeg skulle anta at Putin også innerst inne skjønner dette — men erkjennelsen sitter nok langt inne der i gården.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her