Når jeg tenker tilbake til barne- og ungdomsårene var det mange hendelser og utfordringer som ble skildret gjennom nyhetene som jeg bekymret meg over. Her snakker vi om for 30–40 år siden — tider der nyhetsbildet blant annet var preget av meldinger om radioaktiv stråling fra Tsjernobyl, hull i ozonlaget og gulfkrigen. Skremmende hendelser og situasjoner som med hvert førte til at det var vanskelig å få til å sove. Det jeg kan huske å hørt om allerede da, men som i motsetning til de andre nyhetene ikke førte til så mye engstelse og hodebry for min del, var eldrebølgen. Begrepet var nok for høytsvevende for en purung sjel, og for unge Simonsen var bekymringen for denne bølgen av eldre enkel å riste av seg. I dag er det langt ifra like lett.
Det må legges til rette for at de eldre som trenger hjelp får det, og for at vi har de fagfolkene som trenges for å kunne ta godt vare på våre gamle
Det er opprørende når gamle ikke får den pleien de trenger, eller på annet vis behandles uverdig. Jeg gremmes over å se at det finnes eldre mennesker i Norge, som burde fått sykehjemsplass for lenge siden, men som ikke får det på grunn av mangel på tilbud. Det er sjokkerende når man hører om sykehjemsbeboere som får servert uspiselig mat, og det er fortvilende å innse at det er mange gamle som ikke får stå opp fra senga si fordi pleierne ikke har nok tid til å hjelpe dem opp. Gamle som ikke får dusje, ikke får skiftet bleie og som overlates til sin egen ensomhet.
Heldigvis er det mange eldre som får godt stell og anstendig pleie. Det er jo gjerne sånn at det er de kritikkverdige tilfellene som ender opp i media, og så blir man litt opphengt i det og glemmer at det i stort gjøres en svært god jobb med å ivareta vår seniorer i samfunnet. Bekymringa og mistanken er imidlertid at det er langt flere dårlige historier der ute enn det som kommer fram i lyset. Generasjonen med eldre er jo som kjent ikke de som står fremst på barrikadene for å kreve sin rett, eller for å rope varsku når det går over styr. Og så er det den eldrebølgen da, fenomenet som har vært varslet om siden 70-tallet, og som jeg i min ungdom ikke skjønte meg på. Opp gjennom årene har forståelsen for hvilken kjempeutfordring dette kommer til å bli blitt stadig større, og frykten er at uverdig behandling av de eldre skal vokse i takt med selve bølgen.
Hovedproblemet, som man må finne en løsning på, er mangelen på varme hender — altså at det kommer til å bli vanskelig å rekruttere tilstrekkelig med sykepleiere og hjelpepleiere til sykehjemmene, hjemmesykepleien og de andre institusjonene som tar seg av de eldre. Velferdsteknologiske duppedingser er vel og bra, og bidrar til at enkelte oppgaver kan løses uten «menneskelig inngripen», men de varme hendene kommer alltid til å være den viktigste ressursen innen pleie og omsorg. I januar i år slo Statistisk Sentralbyrå fast at eldrebølgen skaper en stor usikkerhet for helsesektoren, nettopp på grunn av at man gjennom flere utredninger ser et skrikende rekrutteringsbehov som en følge av den sterke økningen av eldre frem mot 2060. Rekrutteringsutfordringene er for så vidt heller ikke bare et kommende problem, men et allerede eksisterende problem — det har vi sett flere eksempler på fra Midt-Troms den siste tida.
I sitt forslag til budsjett og økonomiplan 2024–2027 omtaler rådmann Hogne Eidissen i Senja den demografiske utviklingen som én av kommunens største utfordringer i årene etter kommunesammenslåingen. Det handler ikke bare om utfordringene med å få rekruttert tilstrekkelig med personell, men også økonomi. For i en allerede sterkt lånebelastet Senja kommune, som de kommende årene skal investere flere hundre millioner kroner i skole og barnehage, vil det helt åpenbart bli behov for ytterligere investeringer i forbindelse med eldrebølgen utover de de 30 nye omsorgsboligene som er planlagt bygget på Finnsnes.
Inntrykket er at Senja — og en lang rekke andre kommuner i Norge — ikke har rigget seg for eldrebølgen, til tross for at den har vært varslet om i flere tiår. Det er på et vis forståelig ettersom en slik bølge først kommer langsomt, nesten litt umerkelig. Men nå når bølgen har begynt å skyte fart er det på tide å ta den på alvor. Det må legges til rette for at de eldre som trenger hjelp får det, og for at vi har de fagfolkene som trenges for å kunne ta godt vare på våre gamle. Det kommer helt sikkert til å bli tøffe tak, og det må garantert gjøres noen smertefulle prioriteringer — men det finnes ikke noe alternativ.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her
