Når politikerne havner på Stortinget, glemmer de hvor de kommer fra sies det. Noen glemmer ikke bare stedet de kommer fra, men også hvilken landsdel. Og i noen tilfeller følger også matematikk- og fysikk kunnskapene med på lasset inn i glemselen. Om dette gjelder Nils-Ole Foshaug (Ap) skal jeg ikke påstå, men muligens tråkker han på glemselens sti allerede.

Foshaug lover iallfall å rydde opp i det nordnorske folks pessimisme og elektrifiseringsangst. Pessimismen Foshaug sikter til, kommer av den massive pengebruken både sittende og forrige regjering har ført i form av økt klimapolitisk kraftforbruk -og produksjon. Men dette Foshaug, er ikke pessimisme, det er redsel. Redsel for om vi klarer å betjene månedlige strømregninger på 13.000, kroner. Ja, riktig, tretten tusen kroner hver måned som familier i andre prisområder i landet har opplevd. I helt ordinære eneboliger på helt alminnelige vintermåneder.

Redsel fordi Støres garanti aldri vil være til å stole på. Det er bare å se på prisområdene i sør. Statnetts prognose var en økning på henholdsvis fire øre/KWh for 2020 og tre øre/KWH for 2030. Historisk har Oslo-regionen hatt ca. ti prosent lavere kraftpris enn Stockholm. Nå ligger de i snitt 44 prosent høyere, riktignok pga. utenlandskablene. Høyre og Arbeiderpartiets påstander om prisdifferanser har gått hånd i hånd og garantier har blitt lovet i både øst og vest. Så skjer det motsatte og bortforklaringene kommer på løpende bånd;

«Vi ville hatt de samme prisene uten kablene» «Utvekslingen har tjent oss godt» «Nye kabler utgjør kun ti orosent av de høye strømprisene» «Det skyldes tørrår» «Det skyldes Putin» og «Vi må bygge ut mer kraft for å få prisene ned». Dette kan ikke bli mer usant. Årsakene til de høye strømprisene skyldes rekordproduksjon og rekordeksport i en tørrere periode enn normalt i sør gjennom hele 2021, og muliggjort gjennom North Sea Link og priseksponeringen vi har fått gjennom tilkobling mot kontinentet hvor gassprisen er avgjørende for energiprissettingen. Og, lenge før Putins invasjon av Ukraina.

Vil Støre, eller Erna for den saks skyld, da fortsatt garantere lav kraftpris i nord?

I nord har vi overskuddskraft, vi klarer bare ikke flytte den dit den trengs. I tillegg er store deler av overskuddskraften forbeholdt et klimapolitisk kraftforbruk vedtatt av blåblå og Ap-(Sp)-regjeringene som overhodet ikke vil gi noen miljøgevinst. Elektrifisering av sokkelen og Melkøya er noe av dette. I tillegg kommer batterifabrikker og datasentre, hydrogenproduksjon og en håpløs drøm fra Erna Solberg (H) om elektrifisering av transportsektoren. Til sammen utgjør klimapolitisk kraftforbruk 90% av forventet økning frem mot 2050.

Som stortingsrepresentant fra Midt-Troms og med god kjennskap til kraftkommunene i indre Troms burde Foshaug skjemmes over Ap sitt bidrag til at Norge tar på seg ledertrøya for den mest aggressive klimapolitikken som, foruten gasseksport, gir minst utslippsgevinst. Og at dette nå skal skje i nord, mens Husøy til eksempel, og øvrig fiskeindustri skriker etter mer kraft, men får avslag.

Hvorfor? Fordi begge de siste regjerningene, foruten planlegging av klimapolitisk kraftforbruk, har drevet en massiv propaganda om nødvendigheten av utbygging av vindkraft. Den mest subsidierte og dyreste strømproduksjonen vi har i landet. Og med det skal Støre garantere oss i nord en fortsatt lav kraftpris?

I klimaets interesse burde vi nyttig-gjort oss gassen til oppvarming selv, da den termiske energien utgjør nær 100 prosent av energien ved direkte bruk. På den måten kunne man frigitt 1 KWh vannkraft per 1 KWh gass, men vi har dessverre ikke infrastrukturen eller de geografiske forutsetningene for å løse bruk av gass på denne måten og dermed få frigitt vannkraft nå. Høyre/Frp-regjeringen og nå Ap/Sp-regjeringen ønsker heller å elektrifisere Melkøya for dernest å skipe spart gass til EU med den konsekvensen at man bidrar til utslippsøkning i stedet for reduksjon. Om klima skulle være avgjørende faktor, ja da må man bidra til utslippskutt der de monner best, og det er ikke i Hammerfest.

Vi kan alle være enige om at den grønneste krafta vi har er vannkraft. Så hvorfor er ikke viljen til stede for økt satsing på fornying av norske vannkraftverk og en tilpasning av regelverket for grunnrentebeskatning og avskrivninger for disse, og på den måten sikre norsk næringsliv en fortsatt lav kraftpris. Vannkrafta er -og har historisk vært vårt aller største konkurransefortrinn og en del av særnorsk infrastruktur. Industri og Næringspartiet mener denne også i fremtiden skal sørge for at Norge som nasjon skal kunne opprettholde norsk matproduksjon og industri, og dermed bidra til økt selvforsyningsgrad og sikkerhetskritisk infrastruktur.

Så langt har ingen av de sittende Stortingspartiene tatt til orde for en klimapolitikk hvor man ikke nasjonaliserer utslipp slik også Parisavtalen gjør, samtidig som EUs energilov internasjonaliserer kraftmarkedet, og med det gir insitament til å importere fremfor å produsere kraft. Dette ser man tydelig gjennom norsk kraftproduksjon som har økt med hele 53 TWh fra 1985 til 2021, mens Tyskland har redusert med 67 TWh siden 2017, Storbritannia har redusert med 89 TWh siden 2005 og Danmark har redusert med 6T Wh siden 1996.

Tvert imot har satsing (og subsidiering) på ustabil vindkraft vært formidabel, og ordet klimasatsing det mest brukte begrepet for å få oss nordmenn til å sitte stille i båten og godta en utvikling i kraftbransjen som har medført priser lik EU. Elektrifisering av Melkøya vil kreve 3.3 TWh eller ganger tre med vindkraft, og hva skjer når disse ikke produserer? Vil Støre, eller Erna for den saks skyld, da fortsatt garantere lav kraftpris i nord?

Nei, Foshaug, skal du rydde opp i feilslått energi- og klimapolitikk etter Erna og Jonas foreslår vi at du hopper bukk over den nordnorske elektrifiseringsangsten — og starter med opprydding av det pågående menneskerettighetsbruddet på Fosen, i stedet for å starte et nytt i Finnmark.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her