Hvordan henger det egentlig sammen at Norge har et selvbilde som miljønasjon, når omverdenen ser oss som skadelige rollemodeller i behandlingen av havet? Faktum er at vi i liten grad forholder oss til internasjonale normer. Eller egne vernevedtak.
Det er alvorlig stelt med havet. I Norge sendes barnehage- og skoleunger ut for å plukke plastsøppel i fjæra. For vi er en miljønasjon, det skal ungene lære. Plastsøppelet kommer delvis fra Norge, men mest fra internasjonal skipsfart og fattige land som ikke har styr på verken kildesortering eller opplegg for søppelhåndtering. Men ungene våre tar en for laget, de lærer å rydde opp. I overflaten.
Vi lærer at det som var naturlige og fornybare fiskeressurser gjennom millioner av år, nå er kuriositeter som kalles «villfisk». Den vanlige fisken skal nå komme fra fabrikker under vann. «Den blå åkeren» er minkfarmer for fisk. Som mye lettere skal omgå dyrevelferdsloven, fordi folk flest ikke ser hvor trangt, skadet og jævlig fisken har det i undervannsburene.
Det er en gåte hvordan et informasjonssamfunn kan selektere ut hele den marine faunaen fra en kollektiv moralsk bevissthet. Uansett hvor mye populistiske politikere babler om «synergi-effekter», «nærings-positivitet» og «bærekraftig ressursmaksimering» så er vi verst i klassen.
Realistisk sett vil det beste for både kysten og kloden være om et klokere internasjonalt organ tar over styringa
Politikere og næringsliv går ukritisk i flokk når det gjelder å uthule språket for å tøye hav-vernet i gal retning. Når Norge sitter på lederposten i Havpanelet som skal være verdenshavenes beskytter, og samtidig vedtar å åpne for gruvedrift på havbunnen, så blir begrepsbruken en klar grønnvasking av egen anti-miljøpolitikk.
Eventuelt kan vi kalle det blå-vasking. En praksis både EU- parlamentet, en rekke havforskere og tidsskriftet Nature har stilt seg dypt kritisk til. Fordi havdypet er en svært sårbar og delvis ikke kartlagt fauna og flora. Faktagrunnlaget bak vedtaket slaktes av fagfolk, mens gruvedrift i havet antas å forurense og skade den uvurderlige tareskogen og en rekke andre arter. På toppen kommer smitteeffekten av at hvis noen får grafse i skattekista langt der nede, skal alle ha.
Irlands EU-parlamentariker Mick Wallace uttalte at om ikke det internasjonale samfunnet griper inn og stopper oss, vil Norge gå inn i historien som landet som ødela havbunnen.
Magasinet Nature tar til orde for å umiddelbart avsette Jonas Gahr Støre (Ap) som leder av Havpanelet.
Problemet begrenser seg ikke til gruvedrift på havbunnen. NRK publiserte nylig harde tall som viser at norske myndigheter er langt mer opptatt av å kle seg i «keiserens nye bærekraft-klær» enn å følge noen som helst slags spilleregler. Ikke en gang våre egne vernetiltak.
For eksempel hadde Norge forpliktet seg til å verne ti prosent av egne havområder innen 2020. Nylig økte dette målet til 30 prosent innen 2030. Men fremdeles ligger vi bare på èn prosents vern. Et mikroskopisk bidrag som på toppen av det hele er hulet ut med en drøss unntak fra vernebestemmelsene.
I unntakene ramses det opp mulighet for ferdsel, fisking, til og med tråling og havbruk i vernede havområder. Man behøver ikke være et retorisk geni for å hose opp motspørsmålet: Hva i all verden skal disse planene egentlig verne mot? Svømmende fremmedarter fra galakser utenfor Melkeveien? Nattklubber for sjømonstre og kriminelt belastede sjøstjerner? Eller verner disse planene egentlig bare mot reelt miljøvern?
Det er ikke rart Europa og et samlet fagmiljø er forbannet. Om vi retter lupen fra Stortinget til lokalmiljøet, er ikke motivasjonen til hav-vern spesielt slagkraftig der heller. Lavmålet fikk vi demonstrert i 2021 da hele åtte ordførere fra kystkommuner gikk sammen i et oppsiktsvekkende avisinnlegg med overskriften: «Fri oss fra vernet, la oss styre våre kommuner selv!»
Alle var Ap- og Sp-ordførere, blant annet Senjas Tom- Rune Eliseussen. Oppropet handlet om at disse slett ikke respekterte vernebestemmelser av havet, og ville ha seg frabedt reguleringer mot for eksempel å etablere mer oppdrett i sårbare og vernede marine områder.
Innlegget ble riktignok fjernet fra flere plattformer etter at noen smarte omdømme-konsulenter kom på jobb. Men dokumentet og den grelle ærligheten mot vern av havet eksisterer fremdeles der ute i den store, grove skyen.
Selv om flere av disse ordførerne har mistet tillit og posisjoner i etterkant, er det vanskelig å se noen bedring i respekten og gjennomslagskraften for miljøvern av vårt marine landskap. Utsiktene for et seriøst vern er foreløpig ganske svart hav, både lokalt og nasjonalt.
Realistisk sett vil det beste for både kysten og kloden være om et klokere internasjonalt organ tar over styringa. Og erstatter Støre i Havpanelet og vedtar internasjonale krav som selv Norge må forholde seg til, ellers vanker saftige sanksjoner.
Inntil vi kommer på bedre tanker enn å drite i havet. Denne svært merkelige holdningen fra en kystnasjon som bygde seg opp fordi vi var heldige nok til å kunne ause skrei opp fra fjordene. Den der frittsvømmende villfisken, ja.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her