I Norge kan vi bosette oss hvor vi vil, så lenge vi har rett til å være i landet. Det gjelder også dem med lilla hår eller utpreget empati-brist. Det gjelder selvfølgelig også funksjonshemmede. Bare de ikke kom hit som kurdiske flyktninger.
Vi kjenner saken godt. Alt for godt. For marerittet til den kurdiske familien Hasan har pågått i ufattelig mange år. Etter at de endelig fikk oppholdstillatelse i Norge har foreldrene flyttet til Senja, for å være nær de multihandicappade og myndige barna som mottar døgnpleie i kommunen. På midlertidig basis. For Senja vegrer å bosette dem, slik familien har ønsket og tryglet om i årevis. Fordi de er handicappede.
Om det finnes noen i dette rike landet der vi skryter på oss å være opptatt av menneskerettigheter, likeverd og frihet, som tror at vi ikke har et politisk system som graderer menneskeverd bør de umiddelbart bevilge seg en iskald dusj og våkne. For dette har ikke skjedd som en beklagelig glipp. Det handler om stabile, politiske standpunkt over år.
I 2020 var saken til familien oppe til behandling i Senja kommunestyre. Da stemte flertallet for å ikke bosette familien, fordi det ville bli dyrt. Et oppsiktsvekkende iskaldt vedtak. For når disse menneskene allerede har rett til å bosettes skal det ikke være opp til lokalpolitikere å drive skjønnsmessig vurdering av hvor mye disse menneskene er verd. Politiske vedtak skal ikke defineres av hvor mye empati lokalpolitikere klarer å mobilisere ovenfor kurdere versus ukrainere, eller handikappede versus naboens kreftsyke datter.
Vi har et vedtatt nasjonalt verdisett, støttet i FNs menneskerettigheter som slår fast at alle er like mye verd. Om Ola og Kari Nordmann får et handicappet barn nektes de ikke å flytte til hvilken kommune de vil. En slik sak ville vakt rabalder av hinsides dimensjoner, fordi det innebærer selektering av menneskeverd. Hvilket hører hjemme i fascistiske regimer, ikke i Norge.
Like fullt var altså økonomi begrunnelsen for det tvilsomme avslaget fra Senjapolitikernes flertall. Siden har den statlige støtten for å bosette flyktninger med særlige pleiebehov økt fra 5 til 10 år. Så hvorfor bosettes de fremdeles ikke?
Hvor billig skal det være å inkludere folk i denne kommunen, som stadig insiterer å lønne landets dyreste ordfører?
Saken er prekær og et mørkt kapittel på flere måter. Siden 2020 har vi sett den samme kommunen stille seg kollåpen for å bosette Ukrainske flyktninger. Flott, men det hadde bare krevd bittelitt av den samme viljen å gitt den kurdiske familien elementær trygghet. Samtidig har vi sett at Senja kommune fikk store problemer med å legge fram et forståelig budsjett for det økonomiske bildet rundt bosetting av flyktninger, da dette ble etterspurt tidligere i år. Hvilket innebærer at politikerne som stemte imot å bosette familien Hasan på økonomisk grunnlag, bare synset. Det fantes ikke noe godt økonomisk grunnlag å vurdere ut fra i 2020.
Disse handicappede menneskene har like stor rett til å bo her som enhver lokalpolitiker eller hvem som helst andre. De har oppholdt seg i kommunen over år og det er her de vil være. Å nekte dem og familien denne grunnleggende og rettmessige tryggheten kan ikke et moderne demokrati være bekjent av.
Familien er nå så presset at de har sett seg nødt til å gå ut i media og dele enda flere private opplysninger enn det som allerede er kjent. Dermed vet allmenheten at familien også er rammet av dødelig sykdom. I Norge skal ingen behøve å blottstille sine kriser for å få grunnleggende behov dekket. Vi kan ikke akseptere at lokalpolitikere trenerer det systemet som ligger til grunn for å gi verken pleietrengene, bostedsløse eller syke det de har krav på ifølge norsk lov. Mange har skrevet gode innlegg til forsvar for bosetting av familien. Mangelvaren er relevante, empatiske og løsningsorienterte initiativ fra det politiske flertallet som har trenert bosettingen i årevis.
Undertegnede omtalte også saken i spalten for tre år siden, som et eksempel på totalt uakseptabel gradering av menneskeverd. Dessverre har ingenting endret seg, bortsett fra at alvorlighetsgraden er stadig større da denne groteske behandlingen av våre medmennesker nå har vart over enda lenger tid.
Familien må bosettes raskt. Denne situasjonen kan ingen av oss leve med.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her