For rike til å ha råd til å bo i Norge

Nå pakker de tannbørstene, de rikeste av oss, og flytter til et annet land. De er rett og slett blitt for rike til å ha råd til å bo i Norge!

Ja, noe skal man jo plages med. Og denne gang er det altså formuesskatten, som åpenbart er blitt verre en verst, og ikke minst uhorvelig tyngre enn det ellers så rakryggete milliardærer er i stand til å bære.

Hør på denne: «Det er en fordel å drive industri i et land som er så godt organisert. Og det har fagbevegelsen en stor del av æren for at vi er. 1. mai er en viktig dag for arbeiderne. Det er da også på gulvet jeg føler meg mest hjemme.» Hvem tror du sa det? Jo, det var den «selvutnevnte sosialdemokraten» Kjell Inge Røkke. Året var 2004, og Røkke — nå på vei på første klasse mot Sveits — talte som en av de inviterte gjestene til Fremskrittspartiets landsmøte. Hvorpå Jonas Gahr Støre etterpå kvitterte med: «Det er positivt at Frp åpner opp for andre synspunkter enn sine egne.»

Et sitat anno 2022 kommer fra en annen bemidlet nordmann, aksjetraderen og investoren Torstein Tvenge, som ligger på en i utgangspunktet bekvem ellevteplass blant landets rikeste: «Det er helt forferdelig å bo i Norge nå», lød hans uttalelse til Dagens Næringsliv. For ordens skyld: Her snakker ikke milliardæren om folk som er blitt pepret med skyhøye strømregninger eller strever med å få endene til å møtes mellom klatrende matvarepriser og en rentepolitikk i fritt trav. Å, nei, du. Han mener i stedet at «det er blitt dobbelt så dyrt å ha formue i Norge». En trykkfeil? spør du kanskje. Eller muligens bare litt snedig sarkasme? Ingen av delene, faktisk. Tvenge mener alvor, han.

Milliardærens resonnement fortsetter med at «svært få mennesker skjønner seg på dette», og at «det er et problem». De to siste der kan vi for så vidt si oss enig i. Men problem — for hvem? Eller som det står i en linje i Springsteen-låten «Badlands», direkte oversatt: «Fattig mann vil bli rik. Rik mann vil bli konge».

For vanlige lønnsmottakere kan Røkke og Tvenges tankesett høres helt sprøtt ut. Jeg mener, skulle ikke alle milliardærer i Norge, et land som troner øverst på de fleste barometrene for vestens velstand, ha råd til å betale sin skjerv av skatter til staten — inkludert formuesskatten? Jo mer man har, jo mer kan man bidra med. Et i utgangspunktet logisk mantra, sett i sosialdemokratiets lys.

Men så blir det jo unektelig litt kinkig. En bedriftseier som eier mange (eller kanskje alle) aksjene i et oppegående selskap, står kanskje oppført med en formue på, la oss si, 100 millioner. Det er kanskje fristende å tro at dette er et beløp som han eller hun har tilgjengelig på egen konto, og at vedkommende kan strø om seg med tykke seddelbunker i hytt og vær. At klagemål om skatt på formue derfor bare framstår som falsk sutring. Men, og her kommer hovedpoenget: Formuen kan gjerne bestå av en maskinpark, bygninger, kjøretøyer, konsesjoner eller fiskekvoter. Dette skal det altså betales skatt av — som ikke overraskende oppfattes som direkte urettferdig.

Innvendingene fra næringslivets topper er da også at bedrifter vil gå konkurs og at arbeidsplasser vil følge med i samme kloakkrør. Og det gagner jo absolutt ingen — millionærer eller ikke. Paradokset er dog at det ofte er de aller rikeste som klager høyest, mens de som har bygd opp en bedrift, som mer eller mindre holder liv i et lokalsamfunn, er mer dempet og blir møtt med forståelse. Kanskje ikke så rart.

Så hvorfor ikke lempe litt på trykket? Ja, det kan man jo vitterlig innvende. Men da blir det enda mer kinkig, skal du høre. Gi milliardærer skattelette?! Altså, nedjustere (eller i hvert fall ikke øke) formuesskatten — og det i en tid der de fleste piler og konjunkturer peker i retning av djevelens forgård og bortimot evig fortapelse? Uhørt, mener de fleste. For skulle vi ikke nettopp nå stå fram som én enhet og løfte i samla flokk? Ai ai, for en nobel tanke.

Eller munner bare all denne kritikken mot klagende kapitalister ut i rein og skjær misunnelse? Iblandet en litt vel drøy rettferdighetssans?

Det ble gjort en leserundersøkelse for noen år tilbake. Hva liker du best å lese i lokalavisa? Svaret var: Skattelistene! Nummer to: Eiendomsoverdragelser! Folk flest, skulle man da tro, elsker å fråtse i andres økonomi. Les: Naboens. Men i praksis egentlig hvem som helst. Og da sitter som regel kommentarene løst. Earl Wilson, som garantert ikke deltok i denne undersøkelsen, står for en av de bedre: «Hvis du tror at ingen bryr seg om du er i live eller ikke, prøv å hoppe over et par låneavdrag.»

Sett at du vokser opp sammen med en nabounge som senere utvikler seg til å bli en idrettsstjerne som etter hvert håver inn mangfoldige millioner. Denne stjerna, for de blir jo gjerne det, har blitt hjulpet fram av oppofrende foreldre, kanskje et lokalt idrettslag, og til slutt et landsdekkende forbund. Så, i en alder av noen og tyve, kanskje noen og tredve eller førti, når det tyter ut av bankkontoen, bestemmer så kjendisen seg for å flytte til et skatteparadis som ikke klår etter alle millionene som har strømmet inn. Og der sitter kanskje du, tilbake i nabokåken der hjemme, og tenker: Er dette den vennen jeg engang kjente?

Mange vil nok uansett konkludere med at dette kan myndighetene løse. Bare rett og slett bestemme at sånn — eller aller helst sånn — skal det være. Og våg ikke å protester. Spesielt hvis du er milliardær. Men skal man nekte folk å flytte til et annet land, og ta pengene med seg? Nei, det skulle tatt seg ut. I stedet har de rikes utflagging skapt et delikat problem. Og hva er det som kjennetegner delikate problemer? Jo, enhver tenkelig løsning avler et nytt problem. Gjerne flere.

Så der står vi altså, med en fot på en mahogniparkett i Sveits og den andre i vått og småsurt høstløv her hjemme — inntullet i det som tilsynelatende kan fortone seg som en uløselig floke. Med andre ord, et typisk i-landsproblem. Eller et mysterium i ei bok, der de siste sidene er revet ut.

La oss heller runde av med et sitat fra filmen Wall Street: «Penger er bare noe du trenger i tilfelle du ikke dør i morgen». God og bekymringsfri helg!