Når ulykken er ute

La oss bare ta det først som sist: Ei ulykke er ikke en privatsak! Det være seg en brann, trafikkulykke eller andre ulykker — det er en offentlig sak. Ja, selv om det er forferdelige ting som har skjedd — og kanskje aller mest da. Men ut fra reaksjoner fra lesere i økende grad de siste årene, så er det ikke en utbredt oppfatning at det er viktig å informere allmennheten når ulykken er ute. Særlig ofte får vi reaksjoner fra unge lesere, som ber oss holde oss unna og omtrent ikke skrive noe som helst — og i alle fall ikke ha bilder fra ulykker.

«Dere liker å fråtse i ulykker», «dere skal bare selge aviser» og «det her er ikke noe som skal i avisa» blir vi stadig møtt med etter ulykker. Og det er egentlig litt skremmende, tatt i betraktning at de aller fleste av oss ønsker å leve i et demokrati med presse- og ytringsfrihet. For Folkebladet og andre mediers samfunnsoppdrag er å stille spørsmålene som folk flest ønsker svar på. Det gjelder også når det skjer alvorlige hendelser. Ja, det kan være en tragedie for noen, men det gjør det bare enda viktigere å få ut informasjon.

Ta trafikkulykka med tre kjøretøy involvert på fylkesveien ved Vika på Senja lørdag 16. desember. I slike tilfeller har til og med Helse Nord og Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) ifølge sine nye rutiner fra januar i år valgt å ikke gi ut informasjon om tilstand til involverte i ulykker. Når de skadde — denne gangen også en kritisk skadet person — er tatt fra ulykkesstedet, får ikke mediene vite mer om tilstanden til denne personen. Det skjuler UNN under argumentet personvern. Ikke en gang politiet får vite noe. UNN har ett unntak, og det er dersom det er «alvorlig» ulykke med mange skadde eller omkomne. Da informeres det.

For å sette det litt på spissen: kun dersom en person er erklært død før ambulanse eller helikopter har hentet vedkommende får lokalsamfunnet vite om det har vært en dødsulykke. Det skjedde etter den tragiske vogntogulykka på Finnjord i slutten av november, hvor en kvinne i 40-årene omkom. Vedkommende var erklært død på ulykkesstedet, og politiet kunne informere mediene og dermed allmennheten om at det var en dødsulykke. Ved ulykka sist helg vet vi ikke mer enn «kritisk skadet» på ulykkesstedet.

For hva er «kritisk skadet»? En knust kneskål? Ja, kan være kritisk ei stund, men personen overlever mest sannsynlig. Andre skader kan bety invaliditet eller i verste fall dødsfall. Og hva er en «alvorlig» nok ulykke for å gi ut informasjon? Det skal altså sjefene på sykehuset bestemme, mens for eksempel én kritisk skadet eller ett enkelt dødsfall ikke er tragedie nok å informere om. Mediene ber ikke om kopi av legejournalen med navn og sykdomshistorie, men kjapt forklart om tilstanden etter hendelsen. En viktig opplysning.

Hvorfor skal nå mediene «gasse» seg i disse ulykkene? For det første vil jeg påstå at de aller fleste som jobber i avis, radio og TV langt fra liker at det skjer ulykker. Vi gasser oss ikke i det. Det er slett ikke noens ønskedrøm å dra ut for å ta bilde når fæle ting først skjer, men viktigheten av å gjøre nettopp denne jobben med å formidle også det utrivelige som skjer må seire.

For å ta trafikkulykker, så er argumentene for å skrive og bringe både bilder og andre opplysninger veldig mange. Aller først er det jo viktig å få ut informasjon så raskt at eventuelle problemer i avvikling av trafikken blir så små som mulig, også slik at nødetatene får jobbe mest mulig i fred med livredning og lettere kan kjøre til og fra ulykkesstedet.

Mange reagerer på at Folkebladet publiserer bilder fra ulykkessteder. Det er også viktig, blant annet den preventive virkningen av å se et bilvrak. Ved en tragisk ulykke for mange år siden var bildene av vrakene så ille at vi måtte spørre Trygg Trafikk om deres mening. Publisér, var den klare tilbakemeldinga. Folk må tåle å se sånt. Rett og slett se hva som kan skje. Kanskje noen kjører litt mer forsiktig etterpå. Så jobber vi hardt med å ikke publisere for nære og identifiserbare bilder for tidlig, særlig når vi vet at det er snakk om alvorlige personskader eller det som verre er.

Omtale av ulykker langs veien, for å ta det eksemplet, er som nevnt ikke en privatsak. For allmennheten må få vite gjennom redaktørstyrte medier om forhold rundt ulykker — ikke uvettig sladder og rykter på sosiale medier som jeg så altfor mye av etter de to nevnte ulykkene. Spørsmålene er altfor mange til at det er en privatsak: Var det glatt vei? Var det dårlig konstruert vei? Var det feil med kjøretøy? Førerfeil? Promillekjøring? Råkjøring? Dårlig vær? Dårlig vedlikehold? Dårlig brøytet? Manglende sikring av personer i bil? Sikkerhetsutstyr som ikke virket? Er det ulykkesbelastet strekning? Ja, er det så ille at det kan kalles en «dødsvei» og myndighetene må få ut fingeren og bygge gang- og sykkelvei? Eller gikk det rett og slett helt bra med de involverte etterpå?

Lista kan forlenges, men jeg tror du forstår medienes rolle nå. Uten slik viktig informasjon vil for eksempel ikke politikere og folk som kjører eller bor langs ei veistrekning kunne ta tak i et eventuelt samfunnsproblem dersom ingen vet helt hva slags ulykker som har skjedd og hva utfallet egentlig ble.

Og apropos «dere skal bare selge aviser»: Selvsagt skal vi selge aviser og abonnement. Det er forretningsidéen vår at vi skal gi deg så gode svar som mulig på det som skjer i lokalsamfunnet at du skal velge å kjøpe nyheter hos oss.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her