Kommunene i vår region prioriterer ganske halvhjertet å beskytte utsatte innbyggerne mot vold i nære relasjoner. På den måten spares noen usle kroner. Midler som heller prioriteres til den store potten som sponser næringsliv og profilerte idrettsarrangementer.

I praksis er det menneskeverdet til utsatte kvinner og barn som blir salderingsposten. Også noen menn, men i størst grad er det kvinner og barn som lider under vold i nære relasjoner — og det er disse som hyppigst har behov for krisesenteret. I Midt- Troms er senteret fremdeles drevet som en ideell organisasjon, som siden 2017 tydelig har meldt behov for å bli innlemmet under kommunal drift.

Bare da sikres nok og forutsigbare midler til å kunne drifte på et stabilt og profesjonelt nivå. Nylig frontet Senja SV en tydelig oppfordring til Senja, den største kommunen i Midt-Troms, om å ta ansvar og innlemme krisesenteret under sin kommunale paraply.

Nå er det på overtid å vise innsikt og ansvarlighet fra et samlet politisk Midt-Troms

Hvilket burde ha skjedd for lenge siden. Av den grunn at i dag vet vi godt at vold i nære relasjoner er et stort og farlig samfunnsproblem. Det omfatter fysisk, psykisk og seksuell vold. Omsorgssvikt og barn som enten utsettes for vold og krenkelser eller er vitne til dette hjemme. Vi vet om de alarmerende sammenhengene av hvordan barndomstraumer påvirker livskvalitet, helse og arbeidsevne negativt i et livsperspektiv.

At ett av 20 norske barn vokser opp under barnemishandling. En av ti kvinner utsettes for vold av partner eller ekspartner, mens overgrepsmottakene melder om hyppigere og grovere voldtekter av jenter og kvinner. (Kilde: NKVTS)

Som samfunn har vi snakket om problemet for lenge og handlet for lite. Den vanvittige bølgen av partner- og familiedrap Norge er inne i nå har rystet flere av de som ellers er lite opptatt av problematikken. Også politikere, uten at nevneverdige grep er tatt på lokalt plan. Det store samtaleemnet har blitt omvendt voldsalarm og hvorfor dette ikke anvendes oftere.

Ina Gravem Johansen Foto: Aliona Pazdniakova

Altså voldsalarmer som overgriperen må bære, og som uler hos politiet når vedkommende nærmer seg sitt vaneoffer. En viktig diskusjon siden politiet har et tydelig definert ansvar for å både etterforske, følge opp sakene og beskytte voldsofrene. Saker som ofte handler om overgrep, vold, terror og forfølgelse i nære relasjoner.

Men før disse sakene blir såpass utredet hos politiet at vedtak om alarmer ligges på bordet, trenger kommunene lett tilgjengelige lavterskeltilbud. Instanser som står med åpne armer hele døgnet og er klare når den første henvendelsen kommer. Et sted å rømme til når krisen topper seg. Eller et nummer å ringe når prosessen med å bryte ut av destruktive relasjoner er i emning.

Alle kan kontakte politiet, helsesykepleier, fastlege og legevakt rundt dette. Men krisesentrene spiller, har spilt og kommer til å fortette å ha en sentral rolle som veileder, nødhavn, kompetansesenter og koordinator for de menneskene som lever med at det som burde være den tryggeste arenaen er farlig, destruktiv og nedbrytende.

Krisesentrene har på imponerende vis lyktes i å holde driften i gang til tross for lave, uforutsigbare og uthulede budsjetter. All mulig kred, hyllest og respekt for den jobben som er lagt ned av profesjonelle og idealister i dette arbeidet. En innsats som har reddet mange liv, bekreftet menneskeverd, normalitet og gitt avgjørende omsorg til enormt mange som har kjent isen svikte under føttene.

Enormt mange. Det er et faktum. Verdifulle, likeverdige og utsatte innbyggere som kommunene har det overordnede ansvaret for at skal leve i trygge og gode omgivelser. Mennesker som hele samfunnet skal sørge for at vi har med oss videre.

En måte å gjøre dette på regionalt, og som er en sjelden god investering, er å ta krisesenteret i Midt-Troms under kommunal trygghet og drift. Slik at ansettelser, nødvendige ressurser og lokaler sikres. Selvfølgelig må det gjøres slik.

Alternativet er at kommunene fortsetter å spare småsummer på å nedprioritere livet, helsen og fremtiden til ofrene for vold i nære relasjoner. Demonstrere gjennom økonomiske vedtak at disse menneskene ikke egentlig er så viktige. Noe som er et fullstendig uhørt politisk standpunkt å ta, uansett hvilket parti man tilhører.

Den logiske organiseringen er at driftsansvaret legges under storkommunen Senja. Samtidig må resten av kommunene som også benytter tilbudet, nemlig Sørreisa, Målselv, Bardu, Dyrøy og Salangen kjenne sitt ansvar og gå i økonomisk og praktisk dialog for å bidra på et seriøst nivå, og det raskt.

Nå er det på overtid å vise innsikt og ansvarlighet fra et samlet politisk Midt-Troms. Demonstrere at tiden for å spare penger på for lave og halvhjertede bevilginger av nødhjelp til voldutsatte innbyggere er forbi. Også når det gjelder kvinner og barn.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her