Hele sommeren har vært full av avdekket politiske skandaler fra storting og regjering, sågar menneskerettsbrudd, der staten blir dømt i Høyesterett i Fosen-saken. Så kommer skandale på skandale, alt fra butikktyveri til insidehandel med aksjer. Alt dette etter det er blitt avdekket svindel med pendlerboliger. Er våre folkevalgte troverdige når de ikke greier å forholde seg til de lover de selv vedtar?

Ramaskriket om at Melkøya skal elektrifiseres er verre en ramaskriket som rev ned Jerikos murer. Vel står gassanlegget på Melkøya for et av de største punktutslippene i Norge, 850.000 ton Co2, nesten like mye Co2 som Oslo produserer. Bør da ikke storting og regjering først begynne i sine nærområder når det gjelder Co2-begrensninger?

Det må være tillatt å stille enkelte problemstillinger i perspektiv også når det gjelder Co2-utslipp. Norges samlede trålflåte slipper ut 30 ganger mere Co2 enn anlegget på Melkøya, om Co2 kommer fra et enkelt anlegg eller det fordeles på flere tusen utslipp så vil det ikke være noe begrensninger i skadeomfanget. Det hele dreier seg om å eksportere mest mulig gass på bekostning av norske skattebetalere. Samtidig som vindkraft utløser en strømpris som dobles mange ganger. Noe som også mangedobler avgifter som kommer staten til gode.

Gamle kolonimakters grådighet har ingen ende. Nå er det Norge som skal ribbes for ressurser, og våre politikeres gavmildhet ser ikke skogen for bare trær. Fisken i Norge tilhørte fellesskapet så lenge den er i havet, men ikke nå lenger. Med et finurlig kvotesystem er det bare noen få av landets innbyggere som har kvoterettigheter til å fiske på allmuens fiskeressurser. Om ikke dette er nok så eksporteres halvparten av den totale norske fiskekvoten ubearbeidet ut av landet. Noe som vil ha skapt over 16.000 flere arbeidsplasser i fiskeforedlingsindustrien.

Skal resterende av fjordene fylles med torskoppdrett er vi i ferd med å spille russisk rulett med en evigvarende ressurs som røkter seg selv

Så snakkes det om torskeoppdrett for å kunne eksportere mer av det som andre land får nesten som en gavepakke fra Norge. Når det gjelder torskeoppdrett beveger vi oss inn i et minefelt med seriekoblede miner. Norskekysten fra Lofoten og til Varanger er unik i verden når det gjelder gyteplasser for torsk.

Det er flere stammer av arten, skreien gyter i Lofoten mens andre arter av kysttorsken gyter langs hele nevnte kyststripe. Grunnen til dette er at torsken gyter i fjorder der det er tilsig av ferskt vann. Til sammenligning; lodda gyter på havbunnen mens torsken gyter oppe i sjøen. Lodda sitt innsig til kysten for å gyte medvirker til oppvekstvilkårene for torskens første levetid etter rogna er klekket.

Ole Henriksen Foto: Privat

Skremselspropaganda om at høyere havtemperaturer vil medføre at torsken vil trekke bort fra sine gyteplasser, faller på sin egen urimelighet. Torsken er avhengig av tilsig av ferskvann for å gyte. Om torsken skulle gyte i havet så vil golfstrømmen føre rogna bort fra kysten. Aust for Varanger er det ikke fra naturens side lagt til rette for fjorder med innsig av ferskvann i den målestokk som trengs for at torsken skal gyte.

Det lar seg ikke gjøre å stikke under en stol at oppdrettsnæringen forurenser havbunnen i våre fjorder, selv om næringen selv over år har prøvd å minimalisere opplysningene om skadeomfanget. Skal resterende av fjordene fylles med torskoppdrett er vi i ferd med å spille russisk rulett med en evigvarende ressurs som røkter seg selv.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her