Et monument over forfallet og havariet for Troms fylkeskommunes veiforvaltning. Fylkesvegenes standard er en hån mot de som bor der og bruker de, med fare for deres liv og helse. Det brukes mer penger ved siden av veien og oppå veien enn på veien – etter det jeg observerer.
Men så lenge det offentlig er ingen å stille til ansvar; ender ansvaret ut i en pekelek. Bildet er åtte kilometer fra Øvergård mot Øverbygd.
Troms fylkeskommunes veiforvaltning er en falitt der elbusser og batteriferger prioriteres fremfor fremkommelighet, sikkerhet og helse. Miljøfiendtlig er det også med tanke på den abnorme slitasjen bilene utsettes for.
I denne konteksten blir da Troms fylkeskommunes veto til Forsvarets tilbud om å overta forsvarsveiene for meg totalt ubegripelig, og til stor skade for de som er avhengig av dette, som på kartet, betegnes som vei. Det oppleves som maktarroganse og fullstendig respektløst for innbyggerne når fylkeskommunen selv ikke er i stand til å ivareta et forsvarlig vedlikehold slik vi kjenner det på lommeboka og helsa her ute i periferien.
Ap sin samferdselspolitiske talsperson uttalte i 5. mai 2012 i Folkebladet: «Det skal lukte asfalt over hele Nord-Norge i sommer». De annonserte da at de (regjeringen) hadde lagt 13.000 km asfalt, som fra Dåfjorden til Damaskus og tilbake de tre siste årene den gang.
Hvor ble det av asfaltlukta? Hva skjedde etter det? Hvor Troms fylke sine veipenger havnet er et av de store spørsmål. Hvor havnet de nasjonale pengene etter det? I mitt hode havnet de til autobane- og jernbaneprosjekt der folk flest bor; østlandsregionen.
Det ene prosjektet etter det andre, og dyrere enn de andre. De fleste har hørt om de, og vet hvilke jeg tenker på. Dette er ikke rett!
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her