Man skulle vel helst ikke bry seg om saker og ting, men enkelte ting er likevel verdt å bry seg om. I dette tilfellet er det stedet vi bor på og folkene som bebor dette strøket.

Vi har det relativt fredelig hos oss, men dersom vi gransker hjerter og nyrer så kanskje er det så som så med det vi kaller framtida. Det er egentlig den vi må konsentrere oss mest med, just no.

Vi har kafe om lørdagan, vi har et rikholdig utsalg, vi har ei oppegåanes pensjonistforening enn så lenge. Men der er et «men». Det ryktes at i løpet av inneværende år må Husflidslaget flytte ut av lokalene de disponerer, men har pr dags dato ingen steds å flytte inn. Men det arbeides visstnok med den saken.

Når det gjelder pensjonistforeninga så ser det ut til at medlemsmassen går i mink. Håper dette er feil og at antall medlemma berre har en kvilepause, og kan komme sterkt på banen om ikke så lenge. Heldigvis har leder påtatt seg være ledar ett år til. Ho ønske så vidt en forstår avløysing etter fleire år i fremste linje. Det er heilt forståelig, men hvem blir hennes etterfølger? Det kan avsløres en trend som går ut på at det er akkurat et lederverv de fleste er redd for, og dermed vegra seg for å bli medlem.

Skulle begge deler mislykkes, kan man spørre seg om det går an for et trivelig bygdesamfunn å bli meir fattig og tannlaust

I «Dagsnytt atten» på TV mandagen avslørtes det at kun to prosent av norske firmaer har kvinnelig leder. Debattantene var enige om at dette måtte det ei radikal endring på. Årsaken var, ifølge en av debattantene, at damer har helt andre ting å passe på enn mennene. Nestledere var veldig viktig. Disse skulle brukes adskillig mer. Dette betyr at det kunne vært enklere eller meir attraktivt å påta seg lederverv, går det fram i «Dagsnytt atten».

En del medlemmer i pensjonistforeningene var direkte tilslutta hovedorganisasjonen, disse ble overført til de lokale foreningene. Men møte de opp i foreningene? Om det er frykten for å bli innmeldt i styrene, er det ingen grunn til ikke å møte opp. Det er toss alt berre et medlem som skal være leder, så ingen treng å være nervøs.

Folk blir jo ett år eldre for kvert år, og får status som pensjonist enten man vil innrømme det eller ikke. Dermed er grunnlaget for fortsettelsen av ei trivelig pensjonistforening tel stede i rikelig mon. Her blei det en del svartmaling, men det går ikke an ikke å se skrifta på veggen. Likavel må vi holde motet oppe og se framover. Som vi veit kan det være skya på himmelen en dag, mens det neste dag er det solskinn.

Det er en forsmedelig tanke at for eksempel husflidslaget sin kafe og øvrig aktivitet må opphøre. Denne kafeen kan nok være liten, men den rommer hver lørdag et stort antall besøkende som ellers nesten aldri treffes. Her er det et overdådig utvalg av ganefryd for alle. Her kan mange finne både jule- og bursdagsgaver samt hverdagslige nytteting. Bare det å treffe kjente og kjære har sin store verdi. Tenk for et tap det måtte være dersom den skulle mangle!

Skal vi virkelig være vitne tel at Sør-Senja mister de særs viktige trivselsfaktorene vi enda har? Når det gjelder pensjonistforeninga så mangle det ikke på pensjonister på Sør-Senja. Valget er altså: Flere lokalmedlemmer eller kanskje ingen pensjonistforening i framtida?

Foreninga i nord har alt lagt inn årene, just på grunn av medlemstørke, eller skal vi kalle det for mangel på lederskap. Framtida er det vi sjøl som har hand om. Vi som enda bor her og meine å ta vare på kverandre. La oss beholde det vi enda har, og håpe på ei rosenrød framtid for Sør-Senjaværigan!

Skulle begge deler mislykkes, kan man spørre seg om det går an for et trivelig bygdesamfunn å bli meir fattig og tannlaust? Eller: Hvor mange tilflyttere får bolyst her ? Ta et krafttak!

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her