Ifølge SSB lever 11 prosent av alle nordmenn under fattigdomsgrensen. Som i Norge er på 241.000 kroner pr. år. I denne gruppen er det ca. 120.000 barn. Overvekten av disse er barn med innvandrerbakgrunn. De lever i hjem hvor en ikke kan forvente å få fisk eller kjøtt til middag annenhver dag. De lever i hjem hvor temperaturen må holdes lav for å kunne betale strømregningen.
Foreldrene har ikke råd til helsetjenester som lege eller tannlege. De kan ikke erstatte utslitte klær med nye. De har kun et par sko som passer føttene. Og så videre. 120.000 barn som ikke kan delta på lik linje med sine jevnaldrende i fritidsaktiviteter eller på skolen. 120.000 barn som hver dag kjenner på kroppen, både psykisk og fysisk, hva det vil si å bli holdt utenfor.
Å bekjempe barnefattigdom er en av de viktigste oppgavene til våre politikere! Disse barna opplever hver dag en utenforskap deres jevnaldrende ikke føler på. De har ikke råd til å delta på samme måte i idrett, i kultur, i skole osv. som sine jevnaldrende. Og i dag, med økende priser på det aller meste, blir dette enda tydeligere og omfatter stadig flere.
Alle tiltak som kan forhindre utenforskap er positivt. Så får det heller være at noen byråkrater blir overflødige
Særlig ser en dette innenfor idretten, hvor frafallet er galopperende. Særlig i områder med høy innvandrertetthet, men også ellers. I en stram familieøkonomi blir idrett og kultur nedprioritert. Og dette er ikke bare et by-problem. Det er et problem som finnes også på små plasser.
Det jeg har beskrevet over skyldes ikke koronaen. Det skyldes ikke frivilligheten inkludert idretten. Det skyldes at være politikere ikke forstår at dette er selve oppskriften på det media kaller «svenske tilstander». Vi ser det allerede i, dog, liten målestokk i våre storbyer. Symbolisert med økonomisk og etnisk segregasjon, sentralisering av offentlige tjenester, belastede områder preget av vold, kriminalitet og narkotika og lav tillit til politi og myndigheter.
Hvis politikerne hadde brukt like mye energi på å forebygge og løse problemene, som de bruker på å skylde på hverandre om hvem som har skylden, hadde dette ikke vært et problem.
En kan bli matt av å høre våre politikere skryte av alt de har gjort, gjør og alle støtteordninger som finnes. Kjære dere; Det er ikke alle lag, klubber eller foreninger som har kompetanse eller ressurser til å finne ut av dette. De unge trenger et sted eller en gruppe å gå til. De trenger å bli sett og behandlet likt. Uansett hvor de bor, etnisitet, kjønn, interesser, økonomi osv.
Frivilligheten trenger ikke mer byråkrati. De trenger mindre! Det må lages ordninger og tilføres ressurser til bydeler og kommuner slik at disse kan sette inn tiltak raskt og uten all verdens byråkratiske pålegg og dokumentasjon. Alle tiltak som kan forhindre utenforskap er positivt. Så får det heller være at noen byråkrater blir overflødige.