Urfolksfestivalen Riddu Riddu i Kåfjord gikk av stabelen for 32. året denne sommeren. Kulturarrangementet, som alltid har holdt et tydelig fokus på aktuelle samfunnsspørsmål for urfolk lokalt, nasjonalt og internasjonalt, har merkelig nok fått kritikk for å huse Natur og Ungdoms kurs i sivil ulydighet.
Kritikken ble løftet av Nordlys politiske redaktør Skjalg Fjellheim, som mener festivalen har endret karakter. I kommentaren «Sivil ulydighet har blitt kultur» hevder han kursing i sivil ulydighet bør holdes utenfor en kulturfestival som mottar offentlig støtte, fordi aksjonsformen utfordrer loven. Problemet er vel at bålsang og god stemning ikke helt dekker aktualitetene urfolket utfordres på i 2023.
Sivil ulydighet har dessverre blitt en overlevelsesstrategi som storsamfunnet har påtvunget den samiske kulturen, som utgjør flertallet av urfolk i nord og på Riddu Riddu. Ingen andre former for organisert protest har hatt større gjennomslagskraft. For eksempel regnes Alta-aksjonen for 40 år siden som vendepunktet der det norske samfunnet ble tvunget til å ta eget urfolk litt mer på alvor.
Aksjonistene tapte saken som handlet om utbygging av Altaelva, men oppmerksomheten rundt deres sivilt ulydige protest resulterte i etableringen av Sametinget. Aksjonen la nok også grunnen for at vi endelig i år har fått Sannhets- og forsoningskommisjonens brutale rapport i trynet. Så ja, sivil ulydighet har for lengst blitt en kulturell respirator for samisk overlevelse.
Hovedproblemet for urfolk både her og der er at deres rettigheter ignoreres av myndighetene. Denne tendensen repeteres gjennom den pågående Fosen-saken, der den norske stat er dømt for brudd på menneskerettigheter ved å etablere vindmøllepark i et reindriftsområde. Selv om Fjellheim og hans meningsfeller er bekymret for næringsutviklingen som møter kvist i dommen fra Høyesterett, er det udiskutabelt at det er statens overkjøring som stadig tvinger fram denne aksjonsformen.
Det tys til sivil ulydighet etter at verbale, skriftlige og juridiske protester har blitt totalt ignorert. Den som oppfatter at Fosen-aksjonistene, som barrikarderte seg utenfor olje og energidepartementet, og som i sommer protesterer ved turbinene, virker glade over å måtte gå til dette skrittet, må operere ut fra en ganske alternativ empatisk radar.
Det egentlige problemet her er at kurset i sivil ulydighet er det som kanskje aller tydeligst rammer inn det norske urfolksåret 2023
Når sivil ulydighet har blitt en kulturell overlevelses-strategi, er det altså med verst tenkelig motivasjon. Overgrep, overkjøring og ignoranse. At Riddu Riddu rommer et kurs i hvordan slike protester utføres, i året der Alta-aksjonen har fått sin dystre renessanse, burde rette kritikken i en helt annen retning. Å kritisere festivalledelsen, som tar de faktiske forhold i sin samtid på alvor, er å skyte budbringeren.
Fjellheim reiser også en ekstra snodig kritikk, som trolig er ment å undergrave protester som i Fosen-saken: Samer er ikke alltid enige med hverandre. Selvfølgelig er de ikke det. Urfolk er som andre folk. Forskjellige. En grunnleggende anerkjennelse av urfolks rettigheter starter med erkjennelsen av at det er virkelige mennesker vi snakker om, ikke den glansete stereotypien av samen og reinen som serveres når det nasjonalromantiske Norge skal selges til utlandet. Et samisk samfunn der meninger drøftes og brytes, er ikke et splittet folk. Det er et folk.
Men den brutale og svært vellykkede fornorskningspolitikken handlet om å utrydde samisk språk og kultur. En konsekvens av dette er et ganske komplisert bilde av hva og hvem som er samisk i dag. Mens en del lever tradisjonelt, jobber noen med å ta tilbake tapt språk- og kulturkunnskap. Andre har liten eller ingen forankring eller følelse av en samisk identitet, men har meldt seg inn i samemanntallet for å skaffe seg legitimitet til å kritisere reverseringsarbeidet av fornorskningen «innenfra». En slags muldvarp-aksjon med videre fornorskning som mål.
Uansett hva man måtte mene om veien videre i urfolks-spørsmål er det stadig den norske stat som bedriver menneskerettighetsbrudd i Fosen. Av en eller annen ukjent grunn er det dette lovbruddet politiet verner om når de fjerner aksjonistene som protesterer med Høyesterettens dom i hånden.
Det er derfor prisverdig av Natur og Ungdom, Riddu Riddu og aksjonistene og holde integriteten hevet gjennom et felles verdisett i den sivile ulydigheten som tvinger seg fram: Være et ikke-voldelig, men betydelig rusk i suppa mot den strukturelle kriminaliteten fra statens side, som nå har passert 650 dager.
Forhåpentligvis kommer vi dit en dag at sivil ulydighet ikke lenger må assosieres til urfolks kultur. Inntil videre bør festivalledelsen i Riddu Riddu fortsette å stå stødig i realitetene og levere et aktuelt program. Det egentlige problemet her er at kurset i sivil ulydighet er det som kanskje aller tydeligst rammer inn det norske urfolksåret 2023.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her