Det er fascinerende hvordan politikere i pressede situasjoner litt for ofte tror det er lurt å bare nekte for realitetene. La være å svare på spørsmål og håpe problemet da forsvinner. Spørsmålet er om vi virkelig skal la den adferden passere.
Det er viktig å legge merke til hva vi nettopp har fått demonstrert av det norske samtidsdemokratiet. Det handler om de avsluttede demonstrasjonen ved Stortinget mot menneskerettighetsbruddet som pågår gjennom vindturbinene på Fosen. For eksempel har vi sett en vakker bekreftelse på at protester fortsatt kan fungere som en etisk rattlås når de folkevalgte hever seg over lov og dom.
Mindre flatterende er det å konstatere at politiet også i Norge er et middel for den sterkestes rett. For det er oppsiktsvekkende at parten som har vunnet fram i Høyesterett, lempes bort og bøtelegges. Ikke den dømte, som i tillegg nekter å rette seg etter domsavsigelsen.
Det er i olje- og energidepartementet lovbruddet i Fosen-saken fortsatt pågår etter drøyt 500 dager. Det å la turbinene snurre videre når man vet at selve konsesjonen til driften er et menneskerettighetsbrudd, burde generert bøter og straff. Men av en eller annen grunn virker det fjernt å se for seg at politiet sleper både energi- og statsministeren ut av Stortinget, på grunn av deres ansvarsfraskrivelse og trenering av saken.
La oss håpe for alles del at menneskerettighetsbruddet heller raskt blir reparert. Hvis ikke er det noen ministre som bør lempes i husarrest og bøtelegges i neste runde
Isteden fikk vi en seig oppvisningen av statsråder som blånekter. Som ikke aksepterte høyesterettsdommen. Som brukte alle mulige unnvikelsesmanøvre istedenfor å svare på spørsmål om hvorvidt de anerkjente menneskerettighetsbruddet som Høyesterett hadde slått fast.
Selvfølgelig anerkjente de ikke dommen. Det er derfor turbinene går for full guffe halvannet år etter. Det er også grunnen til at regjeringen stadig klamrer seg til tanken om at det skal være mulig å finne «tiltak» som gjør at turbinene og reindriften kan fortsette sammen. Grunnen til at tonen hos statslederne endret seg noe, var massivt press. Fra aksjonistene som ble stadig flere, media og interessen fra et internasjonalt samfunn.
Det er beundringsverdig hvordan sametingspresident Silje Karine Muotka klarte å holde roen i en klassisk mamma-fjortis konflikt. Hun nektet olje- og energiministeren å komme til bordet før han pent bad om unnskyldning. Det må ha vært en tålmodighetsprøve å utstå den frekke tonen, og likevel holde seg til sakens kjerne og tydelig grensesetting. Men slik er foreldrerollen i bratte perioder, og det hele resulterte i en halvvegs innrømmelse fra regjeringens side.
Halvvegs, fordi menneskerettighetsbruddet i konsesjonen til ble beklaget. Men når turbinene fremdeles ikke er stoppet, er innrømmelsen av at krenkelsene fortsatt pågår, for vag.
Igjen ser vi denne tendensen til å la være å forholde seg til realitetene. Muligens er denne taktikken noe stortingspolitikere drilles i av mediekonsulenter før de slippes ut i dagslys. Uansett hvem som har funnet på og validert taktikken er den lite tillitsvekkende, særdeles usjarmerende og trenerer effektive tiltak. Men det aller verste er at dette er manipulering i konsentrert format.
Giftig, etsende og med alvorlig hemmende effekt på alle levende samfunnsstrukturer. Det er rart at samfunnet aksepterer slike strategier fra våre folkevalgte, som i praksis undergraver rettssystemet.
Jusprofessor Øyvind Ravna ved UiT har vært tydelig på at turbinene skulle vært stoppet den dagen dommen falt. I tillegg opplyser han at FNs frist for reparasjonsplikt i slike saker er 180 dager. Altså utløp tiden for når Fosen-skaden skulle vært reparert i april 2022, om vi forholder oss til internasjonal standard for menneskerett.
Den store protesten endte med at både statsminister Støre og energiminister Aaland sa at reindrifterne på Fosen fra nå av skal bli hørt i prosessen om hvilke løsninger som kan finnes. Det var på tide, og høres fint ut. Samtidig spøker ordet «samdrift» mellom linjene, hvilket truer med å sende saken brutalt tilbake til start. For er det noe reindriften har vært overtydelig på gjennom rundene helt til Høyesterett, så er det at en samdrift er umulig. Graden av lydhørhet er foreløpig ikke veldig imponerende.
Nå er det opp til regjeringen å vise at de kan og vil prestere bedre i fortsettelsen. Om de faller tilbake i gamle spor, melder aksjonistene at de er klare til nye runder. La oss håpe for alles del at menneskerettighetsbruddet heller raskt blir reparert. Hvis ikke er det noen ministre som bør lempes i husarrest og bøtelegges i neste runde. Den sterkestes rett må vike for Høyesterett, selv når politikerne blånekter.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her