Det er helt nødvendig med en bemanningsnorm på norske sykehjem. I alle fall om det finnes noe vilje til å tilpasse kartet etter terrenget. Når både Høyre og Arbeiderpartiet er blant partiene som nekter å gå for bemanningsnorm, er det fordi de har surret seg inn i en utopi av hvordan helsesektoren fungerer.

Bemanningsnorm betyr et minimumskrav til hvor mange ansatte og hvilken kompetanse som skal være på jobb til enhver tid. Et prinsipp som allerede er innført i skoler og barnehager. Siden kommunene dermed er nødt til å hoste opp både lønnsmidler og anstrenge seg ekstra for å skaffe personal for å holde barnehagene og skolene åpne, blir helsesektoren en enda mer utpint salderingspost.

Disse sammenhengene har Sykepleierforbundet stadig gjentatt. Samtidig vet at eldre utsettes for neglekt på grunn av personal- og kompetansemangel. Nyhetsreportasjene, varslene fra pårørende og dokumentarene som viser uføret er tunge og mange. Så hvorfor fikses ikke problemet?

Erna Solberg (H) argumenterer mot bemanningsnormen med at denne vil gjøre hverdagen for lite fleksibel for sykehjemmene. Cecilie Myrseth (Ap) vil ha økt grunnbemanning, men ikke definere hva minimumskravet skal være. Begge deler kan høres greit ut for den som aldri har nærmet seg de faktiske forhold, verken på et sykehjem eller i en norsk kommune.

Å snakke om fleksibilitet når man ikke engang klarer dekke grunnleggende behov, er både fjernt og frekt

For dette er politisk retorikk som tar utgangspunkt i noe som ikke finnes: En overordnet vilje til å drifte helsetjenester ut fra faglige, forsvarlige og høye kvalitetskrav. Som om det sitter noen på de kommunale pengesekkene og faktisk lurer på hva gode helsetjenester egentlig koster, for så å legge alle disse kronene samvittighetsfullt på bordet.

Nei. Slik er ikke virkeligheten. I dag foregår det en systematisk omsorgssvikt av eldre. Definert av kommunebudsjettene. Utført av administrasjon og politikere som overhode ikke fatter, eller bryr seg om konsekvensene for den enkelte pasient. For samtidig som pengeoverføringene jevnt over bare tillater underbemanning, underkvalifisering, lav stabilitet og høyt sykefravær, så stiller de ansvarlige politikerne stadig opp i landets aviser og skryter av kommunenes tjenester. De skjønner derimot ingenting av hvorfor det er så vanskelig å rekruttere helsepersonell.

Parodien er komplett. Under valgkamptider blir det ekstra tydelig hvor ufattelig langt det er mellom liv og lære i en del politiske miljøer. Hvor uforsvarlig og feil det er å la kommune- administrasjonene ta avgjørende valg over liv og helse for sårbare innbyggere.

Ina Gravem Johansen Foto: Aliona Pazdniakova

Det er selvfølgelig behov for økt grunnbemanning slik både Arbeiderpartiet med flere snakker om. Men uten noen minimumskriterier og normer som må fastsettes av kompetente fagfolk, blir dette økte bemanningsmålet bare enda mer utydelig svada. For det holder ikke å hekte på en ufaglært ekstravakt, når det reelle behovet er tre sykepleiere og like mange hjelpepleiere. Selv om ekstravakten på papiret er «økt bemanning». Uklare retningslinjer i helsesaker blir konsekvent misbrukt av kommune-Norge. Det er kjernen i problemet.

Fleksibiliteten Erna tror hun forsvarer er latterlig. For det er bare med nok ressurser jevnt over, at institusjonene har mulighet til å praktisere en faglig fundert fleksibilitet. Per i dag får alt for mange eldre ikke engang mat nok, stell i tide, forsvarlig omsorg og stimulering. Verken i hjemmebaserte tjenester eller i institusjon. Å snakke om fleksibilitet når man ikke engang klarer dekke grunnleggende behov, er både fjernt og frekt.

Tallenes tale viser også at de fleste partiene er ute av kurs. Det er på tide at flere enn SV går tydelig inn for bemanningsnorm, fordi:

* 82 prosent av befolkningen mener bemanningsnorm på sykehjem er nødvendig (Kantars undersøkelse, fra 2022.)

* Bemanningsnorm reduserer sykefravær. Forsøk med økt og kompetent bemanning viser den sammenhengen tydelig.

* For lav bemanning resulterer i at kommune-Norge bruker over en milliard årlig på dyre vikarer.

At den økonomiske vinningen går opp i spinningen, er udiskutabelt. Vi kan rett og slett ikke fortsette å overkjøre syke eldre, som jevnt over er for svekket til å sysle med varsler og søksmål mot kommune og stat. Deres lidelser under politisk og administrativ omsorgssvikt må stoppes med overordnede vedtak.

Vi kan heller ikke akseptere at enda flere fagfolk rømmer fra ulevelige arbeidsforhold der den øverste lederen er mer opptatt av å polere næringslivet med donasjoner og snorklipping, enn å ta sitt faktiske ansvar for basis omsorgstjenester.

For selv om fagfolkene strekker strikken langt for å kompensere, er oppgaven umulig å løse i dagens system. Pleierne sier ifra, dropper pauser og tar triple vakter fordi de ikke har samvittighet til å gå hjem. Det er pasientene, pårørende og helsepersonellet som tar støyten for den inngrodde underfinansieringen kommuner og stat tar for gitt at de kommer unna med.

I dette uføret kommer vi ikke utenom å innføre bemanningsnorm på sykehjemmene. Noe annet er bare ansvarsløst, politiske vrangforestillinger og retorisk pjatt.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her