Endelig ferie! Det er liten tvil om at tusenvis av skolebarn er glade når siste dag før sommerferien er unnagjort. Ungene får en velfortjent pause fra struktur, stress og leksepress. Det er også godt for mange foreldre, å endelig få et avbrekk fra å følge opp alt det som skolehverdagen krever.

Men. Det er et kjempestort men her, for hvordan skal ferielogistikken gå opp, når skoleferien er på åtte uker og foreldrenes ferie er på tre, maks fire uker? Unntakene er foreldre som er hjemmeværende eller selv jobber i skolen. Da kan sommerferien bli et langt og fint avbrekk der man får mer tid sammen og alt det der, men for de aller fleste er skoleferien og arbeidslivet to systemer som passer dårlig sammen.

Forskjellene i familieressursene blir ekstra tydelig om sommeren. Det handler ikke bare om at noen barn får reise på lange og dyre ferier, mens andre familier fremdeles sliter med å komme ajour med vinterens strømregninger. I de tilfellene der foreldrene allerede sliter med å strekke til på et sosialt og psykologisk plan, kan en lang sommerferie øke risikoen for kriser og økt belastning på barna. Også ulikheter i nettverksressursene gjør sårbarheter tydeligere.

Når foreldre er på jobb halve ferien blir barna kanskje overlatt til bestemor eller eldre søsken. Om disse finnes. Alternativet er å være alene hjemme, hvilket ofte innebærer alt for mange timer med kjedsomhet, gaming og ensomhet.

Grunnskolens sommerferie trenger en omstrukturering, den er rett og slett for lang

For det er ikke lenger en selvfølge at ungene løper ut etter frokost, selv om gresset er grønt og sola skinner. Møtes i skogholtet der de bygger hytte av gammelplank før de segner om i lykkelig søvn etter barne-tv. Dagens unger må begrenses foran skjermene, uansett vær og årstid. I de familiene der foreldrene verken kan ta ut ekstra ferie eller overlate ungene til et blomstrende slektstre i umiddelbar nærhet, kan den lange sommerferien bli et sosialt og økonomisk omsorgsproblem.

En ordning som rett og slett ikke passer inn i dagens samfunnslogistikk. Problemstillingen er godt kjent og en del kommuner lager nå ulike sommerskoletilbud. Det er flott. Disse tilbudene er for alle, uavhengig av ressursnivået i familiene og hvor ungene bor. Barn i skolealder får både tilsyn, aktiviteter med godt innhold og ikke minst oppleve liket og fellesskap i noen av feriens overskuddsuker.

foto
Ina Gravem Johansen Foto: Trond Sandnes

Problemet er at det ikke er nok slike offentlige sommerskoler, og at tilbudet varierer fra kommune til kommune. Man kan mase om flere og bedre slike opplegg. Mer likhet over hele landet, eller rett og slett ta problemet med rota. Avkorte skoleferien. For eksempel til fire eller fem uker. Hvilket gir mer enn nok hodebry for de som fremdeles bare har tre uker voksenferie.

Argumentene mot en kortere skoleferie er at ungene allerede er utsatt for mer prestasjonspress og stress enn hva som er bra gjennom skoleåret. Tallenes tale er klar, barn rammes i stadig større og yngre grad av psykisk stress som utvikler seg til angst, depresjon, spiseforstyrrelser og skolevegring. Barn trenger virkelig en lang sommerferie.

Sant nok, slik skolen fungerer per i dag. Men det er ingenting som tilsier at om sommerferien ble halvert, så skulle man rett tilbake til lekser og kartleggingsprøver fra slutten av juli. Det er fullt mulig å drifte kommunale sommerskoler fra de ordinære grunnskolene. En uke musikkskole, en med kokkelering, friluftsliv, teater og rikelig med fysiske aktiviteter innimellom. Sommerskolen kunne vært dedikert til praktiske fag, noe opplæringen sliter med å prioritere gjennom resten av året. Leksefri selvfølgelig. Slik grunnskolen egentlig skal være hele året, siden lekser ikke er omtalt i opplæringsloven.

En praktisk måned med sommerskole ville løst logistikken for mange familier, og ungene fikk et likeverdig og godt tilbud, uavhengig av famileøkonomi og adresse. De ungdommene som har en sommerjobb å gå til, søker lettvint fritak fra sommerskolen.

Det gjør litt vondt å ta til orde for enda mer struktur for ungene, for i en ideell verden er det lite som trumfer spontane og frie dager der ungene får leve litt på egne premisser. Samtidig som trygge voksne finnes i nærheten, selvfølgelig. Men når dette er blitt en umulighet i samtids-Norge må kart og terreng samkjøres. Grunnskolens sommerferie trenger en omstrukturering, den er rett og slett for lang.