Hvem skal slaktes når bonden forsvinner?

Er det sånn at styrtrike Norge er blitt så fattigslig at vi ikke har råd til bønder og gårdsbruk?

Det blir stadig færre bønder. Dårlig lønnsomhet blir trukket fram som en viktig faktor. Man får rett og slett ikke mye igjen for det arbeidet man legger ned. Og til slutt er det de som får nok. Ikke nok inntjening — men mer enn nok av alt annet.

Allerede på dette tidspunktet vil antakelig flere lesere reagere på spørsmålsstillinga. De vil hevde at det ikke handler om at Norge skal ha råd til vårt tradisjonsrike landbruk. Dette bør nemlig, som i så mange andre næringer, finansiere seg selv, og slett ikke være avhengig av rådyre milliardoverføringer over statsbudsjettet.

Reint regnskapsmessig er jo dette en liflig tanke. Men så enkelt er det slett ikke. Og man trenger ikke å vise til noen form for ekspertise i retning klima og typografi for å forstå at utfordringene er ganske annerledes i nordre deler av Skandinavia, sammenlignet med andre områder på «vår velsignede jordskorpe», som Knut Hamsun skriver om.

Markens grøde, er det et aktuelt tema anno 2023? Man kan tolke Hamsuns nobelpris-vinnende roman som en kritikk av urbanisering og industrialisering, der tradisjonelle verdier i jordbrukssamfunnet står for fall. Over 100 år etter utgivelsen er faktisk problematikken minst like aktuell.

Den prosentvise andelen av bybefolkninga i Norge har steget enormt. Rundt 1900 bodde bare 35 prosent av landets innbyggere i byer og tettsteder. I 2022 hadde dette tallet økt til over 82 prosent! Og mer: I fjor var det over 37 000 gårdsbruk i drift. Det kan isolert sett høres mye ut, men er faktisk en nedgang på nesten 400 fra året før. Altså: Det legges ned over ett gårdsbruk i snitt per dag!

Det er et høyt tall. Men merker folk noe til dette? De som ikke driver gård, aldri har gjort det og neppe kommer til å gjøre det heller, de kan jo bare si at epler og gulrøtter er noe som finnes i matbutikkenes hyller. Uansett. Det samme med egg fra høner og kjøtt fra sauer, okser og kyllinger. Så hva er problemet? Er det virkelig så ille å spise poteter fra utlandet, sammenlignet med de som er høstet i Norge?

En kvalitetsmessig trygghet er ett av argumentene fra landsbruksmessig hold når det handler om å bevare produksjonen her hjemme. Det samme med sysselsetting, så vel som bosetting. Skjønt selve produksjonen fortsetter jo, visst gjør den det. Antallet bønder går ned, men jordbruksarealet holder seg nokså stabilt. Hvordan kan det ha seg?

Stikkord: Storproduksjon. Arealer leies ut til de av bøndene som fremdeles er i drift. Denne gruppa blir med andre ord større, og kan produsere enda mer effektivt. Ikke helt ulikt fiskerinæringa, der antall sjarkfiskere går ned, mens større og mer effektive båter tar opp mer og mer av den totale fangstmengden.

Spørsmålene blir som følger: Er det sånn vi vil ha det? Er det det som skal til for å berge Norges landbruk? Er dette framtida? Eller forsvinner den gamle «bonderomantikken» på denne måten?

Svaret er det bare framtidas utvikling som kan svare på. Enn så lenge slaktes det her hjemme. Og dyrene beiter på næringsrike jorder. Selv om noen vil hevde at mye gror igjen, nettopp grunnet nedgangen i antall bondegårder.

For noe vil unektelig bli borte i denne effektiviseringa. Noe som vi en gang hadde, og som kanskje aldri kommer tilbake igjen. Og da dukker et par nye spørsmål opp: Blir vi rikere av det? Eller fattigere?

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her