«De som bygde landet...»

Med jevne mellomrom leser vi om eldres situasjon i dagens Norge. Samtidig kan vi omtrent daglig lese og få beskrevet hvordan det brettes ut malende beskrivelser over mangler og misnøye over hva som ikke blir lagt tilrette for den oppvoksende slekt.

Her blir «han stat», dvs. enten staten, fylket eller kommunen, skyteskive for at de ikke stiller opp og gjør det «levelig».

Undertegnede, og mange med meg, som ble født omkring starten på 2. verdenskrig , sitter nå og er tilskuere og med vår erfaring til hvordan vi selv levde våre liv og hva som vi selv og våre foreldre måtte ta ansvar for.

Jeg selv er født omtrent om bord i en fiskebåt på ytre Senja, og hadde under oppveksten aldri noen forestilling om at «han stat» skulle stille opp med noen hjelp, for ikke å snakke om tilbud til sysselsetting og fritidstilbud. For å si det rett ut; det eneste vi skjønte var et tilbud som ikke våre foreldre skulle ta seg av var folkeskolen — syv år med samme lærer i ei skolestue med to-seters skolepulter i beiset treverk, og ei tavle på veggen til å skrive på!

Bygda og skolen var selvsagt uten strøm, og vi elever måtte sjøl bidra med vann til skolen, og bære inn ved til å fyre i ovnen på vinteren. Når det kom til framhaldsskolen (8. året), måtte vi i enkelte deler av åre ta oss fram på ski når veien føk igjen — åtte kilometer unna.

Dit måtte vi også sykle om vi skulle spille fotball, på ei leire når sjøen falt, for så å sykle de åtte kilometrene hjem igjen når leira igjen ble flødd over!

For ikke å snakke om, dersom du ble syk og trengte legetilsyn. Da var det å tilkalle legen som befant seg to til fire timer unna og måtte ankomme med egen båt. Verre var det om du trengte å få hjelp til smerter i tennene — da var det lokalbåt til Harstad – en reise som kunne ta syv-åtte timer, båten var innom alt av øyer på sin vei mot byen.

Hva med utdannelse? Det fantes selvsagt ingen tilbud utenom folkeskole/framhaldskole. Nei, det var jo fisker du skulle bli — selvsagt! Spesielt når din egen far eide båt, redskaper og brygge!

Det ble fortalt at da jeg selv ble født midt under lofotfisket og min far hadde fått beskjed at han hadde fått en sønn, da bemerket en av mannskapet: «Dær blei en manj plasslaus» — med andre ord — jeg var sikret plass som mannskap på grunn at min far eide båten!

Så sitter jeg her — som 86-åring! Med min egen yrkeskarriere, min kompetanse og erfaring og er vitne til dagens «storsamfunn», hva er situasjonen idag, hva som kreves fra alle hold om tilbud og tilrettelegging, fra omtrent fra vugge til grav?

Vi som vokste opp med omtrent ingenting av tilbud, hva med oss? Joda, har du ikke en app så kommer du deg ikke på bussen om du vil ta med deg rullatoren og besøke byen for å sitte på en benk å skue utover havet — mot Senja!

Det er en merkverdig historie som nå bokstavelig talt går i graven og burde vært fortalt! Hvorfor? For blant annet å forstå hvorfor dagens eldre med tålmodighet i mange år har funnet seg i å være en salderingspost i «storsamfunnets» budsjetter!

Personlig har jeg levd på et motto som min far brukte: «Du kan nok ønske, men du må handle, ta initiativ og skape resultatene sjøl!»

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her