De som søker om helsetjenester hos kommunen er ofte i en vanskelig og sårbar livssituasjon, og et avslag kan bli direkte bestemmende for deres livskvalitet. Det er da naturlig å føle på en håpløshet som kan bli tung å bære sammenholdt med den livssituasjonen man befinner seg i. Hva gjør man da?
Det er allment kjent at kommunene begrenses av økonomi og ressurser, og det aksepteres ofte som et svar på hvorfor søkere ikke får den helsehjelpen de egentlig trenger. Det er riktig, og åpenbart, at kommunens ressurser inngår som en del av vurderingen om hvorvidt de kan tilby en helsetjeneste eller ikke. Dette utgjør en stor del av grunnen for at dette temaet oppleves betent og vanskelig, både for søker og kommune. Kommunens begrensninger som følge av økonomi og ressurser er imidlertid en del av et større strukturelt problem som jeg ikke skal berøre her. Det er viktig å være klar over nettopp dette for å forstå at problemstillingen jeg tar opp er kompleks.
Kommunene er likevel pliktig til å sørge for at de som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første pkt.
Det som rettslig sett kan anses problematisk er at kommunen er tillagt en vid skjønnsmargin. For hva er egentlig nødvendig i hver enkelt sak? Ordlyden «nødvendig» åpner for en vurdering som tillater å legge vekt på svært mange faktorer. Et viktig, men vanskelig spørsmål er om man har krav på de helsetjenester som er nødvendige for å oppnå en bedre livskvalitet, eller – for å sette det på spissen - de helsetjenester som er nødvendige for å holdes i live?
Kommunene er forpliktet til å legge seg på et visst nivå gjennom forsvarlighetskravet som er hjemlet i helse- og omsorgstjenestelovens § 4-1. At kommunen er pliktig til å tilby «forsvarlige» helsetjenester er uttrykk for en minstestandard. Vi i Jusshjelpa ser imidlertid at kommunene i enkeltsaker legger seg på et nivå som vi mener ikke oppfyller lovens krav.
I de tilfeller det er tvil om kommunen har lagt seg på et forsvarlig nivå er det viktig at kommunens skjønn blir utfordret. Dette gjøres gjennom å påklage vedtaket, og dette er noe vi i Jusshjelpa bistår med. Ved å påklage kommunens vedtak blir det sendt tilbake til kommunen for en ny vurdering, og dersom de stadfester vedtaket oversendes klagen til Statsforvalteren.
Vi i Jusshjelpa opplever en varierende kvalitet hos kommunene, og Statsforvalteren fungerer dermed som en utrolig viktig sikkerhetsventil.
I Jusshjelpa har vi et mål om å ivareta rettighetene til de som trenger det mest. Derfor er det viktig at søkere som opplever å få avslag, og mener det er feil, vet at vi bistår med å påklage vedtak. Det kan oppleves byrdefullt nok å få et avslag på en søknad i en tyngende livssituasjon, og det er da forståelig om man ikke finner energien til å påklage vedtaket. Derfor er vi i Jusshjelpa her, og det er lav terskel for å melde inn sak hos oss.