Jeg har to sterke ønsker for 2022. Ønskene gjelder åtte personer i to familier. Disse har hatt livene sine på vent i Norge og i vår region i årevis.

Det gjelder Khalida Abdulqader og Majeed Hasan Abdullah og deres tre funksjonshemmede barn, kurdere fra Irak. De kom som flyktninger til Norge i 2015 og fikk oppholdstillatelse her i 2017. Fire jule- og nyttårshelger har nå gått. De er blitt kjente som familien «ingen kommuner vil ha».

I oktober i fjor ble tida for statlig tilskudd for bosatte funksjonshemmede flyktninger fordobla til ti år. Det tente et stort håp hos familien og oss som er venner av dem. Men de lever fremdeles delt: Barna i privat institusjon i Senja og Majeed og Khalida i asylmottaket på Setermoen.

Dilani Johnson Collin og hennes foreldre Merry Anjala og Anonipillai Johnson Collin fra Sri Lanka har hatt livet på vent i Norge fra 2009. De har fått gjentatte avslag på asylsøknaden sin, og de har vært i kirkeasyl på Finnsnes fra 2014, i hele åtte jule- og nyttårshelger. Nå venter de på svar på nok ei omgjøringsbegjæring. Beskjeden er at saksbehandlinga kan ta opp mot ni måneder.

Da de kom til Norge, var de redde for i detalj å beskrive sin politiske tilknytning til Tamilkrigerne. At dette ikke kom fram i asylintervjuet, det har Utlendingsnemnda brukt mot dem i ettertid. Samme saksbehandler har gang på gang stått bak behandlinga av asylsøknaden. Så langt er ikke saka løfta fram i nemnd. Mange med kunnskap og erfaringer fra Sri Lanka mener at familien Collin ikke kan vende tilbake til dette landet. De sier at Norge har ansvar for å gi dem asyl og bosetting.

Begge disse familiene er etter mi mening utsatt for systemfeil i Norges styringssystemer. Den kurdiske familien blir målt mot kommunenes økonomi. De tre barna med funksjonsnedsettelser blir vurdert som for krevende.

Ja, slik tenkte administrasjon og flertallet av politikerne da spørsmålet om bosetting var til behandling i Senja kommune i 2020. Jeg ser likevel lys nå i 2022: Statens ansvarsperiode for å ivareta flyktninger med funksjonsnedsettelser er dobla til ti år — og vi har fått ei ny regjering med ei forventa sterkere solidarisk holdning i slike saker.

Familien Collin har ei sterk støttegruppe rundt seg. I valgkampen valfarta politikere fra de fleste parti til Finnsnes kirke for å besøke dem. Det ga stort håp hos Dilani og hennes foreldre og alle oss andre. Dette håpet må styrkes med gnister fra oss alle. Også her må regjeringa Støre se at «systemet» ikke reagerer og vurderer godt nok. Familien må få asyl og bli bosatt i Norge.

Mitt ønske er entydig og klart: Disse to familiene må nå få leve fullverdige liv i Norge, og helst hos oss i Senja kommune! La det skje så fort som mulig i 2022!

Godt nytt år!

ÅREVIS: - Disse har hatt livene sine på vent i Norge og i vår region i årevis, skriver Herbjørg Valvåg om familiene Abdulqader/Abdullah og Johnson Collin. Foto: Stian Jakobsen/Susanne Noreng
får bli: Utlendingsnemnda snudde og omgjorde alle vedtakene. Det betyr at far Majeed Hasan Abdulla og barna Diyar (til venstre), Banav ( i midten ) og Zhiar får bli i Norge. Mor Khalida Abdulqader var ikke tilstede da bildet ble tatt. – Jeg er glad på vegne av barna, at livene deres er reddet ved at de får bli i Norge, sier Majeed. Foto: Susanne Noreng