Synet av flokken med barnehagebarn på vei til «ekskursjon» satte i gang noen refleksjoner. Omhyggelig emballert i petrokjemiske produkter skulle naturen åpenbart gjenoppdages, og smårollingenes møte med skogstjernet eller fjæra skulle trolig få dem til å fatte økosystemenes storslagenhet. Med et visst vemod tenkte jeg: Om dette hadde funnet sted for en generasjon siden, kunne det fremstått som mindre absurd.
Til tross for de nye politiske floskler, er det jo lite som tyder på at våre beslutningstakere har innsett at den lenge bebudede økokatastrofen er i ferd med å ramme oss. Heller ikke pressen har imponert, med sitt minimum av biologisk kompetanse eller interesse. Det ble for eksempel nylig funnet PCB i Marianergropen, ti kilometer under havets overflate, og på Mount Everest har vi for lengst etterlatt oss mikroplast. Hadde pressen refleksjoner?
Når klimakatastrofen og den globale kollapsen i det biologiske mangfoldet nå fremstår som to sider av samme sak, har det vært enklere å ignorere den beslektede trussel som den kjemiske industrien utgjør.
Den norske legeforening spør for eksempel hvorfor Norge skal ha høyere grenseverdier for miljøgifter enn EU. Smaker det av oppdrettslaks ? Framsenteret konstaterer at vi for 60 år siden hadde seks forskjellige skadelige stoffer i kroppen, idag er tallet mellom 200-400.
I denne temmelig dystopiske betraktningen vil jeg konkludere med at vi åpenbart har fortrengt at vi (ennå) er biologiske vesener, et unikt pattedyr av arten Homo
Tempoet i utviklingen av nye syntetiske forbindelser er idag så høyt at forskerne — som angivelig skal dokumentere eventuell giftighet — lenge har vært på etterskudd. De politiske beslutningstakere vil i tillegg trenge så mange år på å kriminalisere giftproduksjonen at irreversible lidelser idag påføres en verdensbefolkning av forsøksdyr.
Siden naturens kretsløp ikke kjenner igjen de syntetiske molekylene i de kjemiske forbindelsene, kan de som kjent ikke brytes ned, men hoper seg opp i næringskjedene.
Det har vært påfallende lite omtalt at denne virksomheten årlig produserer 30 millioner tonn av 144.000 ulike kjemikalier. Bare innenfor matproduksjonen brukes globalt tre millioner tonn pesticider årlig, og mengdene må uavlatelig økes grunnet skadedyrenes resistens. Det mest utbredte sprøytemiddelet (glyfosat) finnes i alle menneskers blodbaner. Også i morsmelk.
Jeg kan godt huske at vi på 70-tallet diskuterte hva som ville skje om to (eller sannsynligvis flere) kjemiske forbindelser — som hver for seg ble ansett som harmløse — i en kombinasjon kunne vise seg å være dødelige for både menneskesamfunn og hele biotoper. 50 år senere er vi trolig der.
At enkelte plastprodukter inneholder østrogenlignede stoffer tolkes nå som en forklaring på flere brystkrefttilfeller, lavere pubertetstid, redusert sædkvalitet, fosterskader og at jentefostre har færre anlegg for egg. Hormonforstyrrelsene knyttes til kombinasjonen av enkelte plastprodukter og pesticider, som vi i økende grad utsettes for.
Jeg har en tid undret meg over i hvilket tempo det dukker opp stadig flere kjønnsidentiteter, men har etterhvert utelukket at det kan dreie seg om kulturelle nyorienteringer i form av motepress eller lignende. Gitt våre kunnskaper om det massive forurensningspresset menneskedyret idag utsettes for, fremstår det for meg underlig at den biokjemiske forklaringen underslås.
Man kunne nesten tro at norsk presse hadde ilagt seg selvsensur, og sprunget fra sitt informasjonsansvar, når nyheten om at regnvann er globalt forurenset, blir ignorert. Det er imidlertid påvist kreftfremkallende fluorholdige stoffer, som i tillegg kan påvirke immunforsvaret hos barn, vaksinerespons, fertilitetsproblemer, utviklingsskader, etc. over hele planeten.
Fra før vet vi at den massive økningen av syntetiske stoffer gir hjerneskader med redusert språkutvikling, ADHD-symptomer og autisme.
Når den vesle flokken med barnehagebarn nå skal ut i regnværet og oppleve restene av de opprinnelige naturtyper, bør vi forstå at miljøgiftene — de usynlige menneskeskapte molekylene — påvirker vårt DNA og kan nedarves i våre tipptippoldebarn.
I denne temmelig dystopiske betraktningen vil jeg konkludere med at vi åpenbart har fortrengt at vi (ennå) er biologiske vesener, et unikt pattedyr av arten Homo, og at våre utallige manipuleringer av naturen derfor ikke utelukkende omfatter det vi omtaler som naturmiljø-skader, eller forringelse av det biologiske mangfold — men i tillegg oss selv.