Det hevdes fra flere at oppdrettsnæringa ikke kan fortsette med åpne mærer, men at de må lukkes eller flyttes på land.
For meg synes argumentasjonen for dette stort sett å være basert på antakelser og trang til å forsterke en skremselsespropaganda. Selvsagt finnes det anlegg som er plassert der det ikke burde være slike anlegg. Det kan være i grunne fjorder og poller med lite straum, eller i terskelfjorder der naturen ikke evner å nyttegjøre seg næringssaltene som kommer fra anleggene.
Slik bøndene tidligere samla møkka i en møkkerkjeller, og så brukte traktoren til å spre denne ressursen utover marka, slik kan vi med den kunnskapen vi nå har, la naturen og straumen gjøre jobben med å spre næringsstoffene fra oppdrettsanleggene ut i økosystemet.
Dermed gir vi en flott start til alger og plankton, som jo er grunnlaget for alt liv oppover i næringskjeda. Det er vel neppe bønder som tømmer møkka i en stor dunge midt på marka, og sånn skal det ikke være i sjøen heller, og dette unngår vi når oppdrettsanleggene får riktig plassering.
Hvilke positive effekter ser vi så av åpne anlegg? Den første jeg vil nevne er den store økningen i kveitebestanden. Kveite gyter i perioden januar-mai, ofte i dype fjorder langs kysten. Veldig få kveitelarver overlever i dette næringsfattige miljøet, og tidligere tiders kveitefiske overgikk rekrutteringa, og bestanden ble liten.
Etter at næringssaltene fra oppdrettsanleggene har hjulpet planktonoppblomstringa i disse fjordene har langt flere kveitelarver overlevd, og rekrutteringa til kveitebestanden har oversteget uttaket. Dette har mange erfart, både sportsfiskere, turistfiskere og yrkesfiskere.
Så er det mange som hevder at denne økninga i bestanden skyldes innføring av rist i reketrålen. Nå tilhører jeg en såpass eksklusiv årgang at jeg har deltatt på rekefiske før det ble påbudt med rist. Og joda, vi fikk mange flate fisker, men ikke én av dem var kveiteyngel. Kveiteyngel bunnslår ikke på rekefeltene. Likevel gjentas påstanden om at kveitebestanden vokste pga innføring av rist.
Og dette er et, av mange, eksempler på at klisjé-retorikk lever sitt eget liv, helt uavhengig av realitetene. Nå var det helt riktig å innføre rist i reketrålfiske, fordi det er yngel av andre arter som bunnslår på rekefeltene. Og det er særlig ueryngel, men tidvis også torskeyngel, og av og til yngel av hyse.
En annen positiv bivirkning med åpne oppdrettsanlegg, som jeg har vært så heldig å erfare, er utviklinga av seifisket i Vågsfjorden og Solbergfjorden. Her har jeg i perioder av året fiska med garn etter sei, fra tidlig 90-tall og til jeg pensjonerte meg. Og fangsten har vært entydig økende i denne perioden. Selv når makrellen overfalt fjordene og renska for sild og sildeyngel, har seien, stort sett, holdt seg her og vært fangstbar.
For når den naturlige maten ble oppspist av inntrengeren, makrellen, så har seien søkt til anleggene for å mette seg på overskuddsfôret derfra. Å følge med på BarentsWatch gir et godt bilde av hvordan sjarkflåten tidvis klumper seg opp mot oppdrettsanleggene. Også langveisfarende fiskere kommer hit for å høste, og de siste årene har vi hatt gjester helt fra Rogaland.
Men hvis det er så at velgerne ønsker disse «ryk og reis»-politikerne til makta, så får vi prøve å forholde oss til det
Så er det jo noen som ynder å legge ut bilder av oppdrettsfôrsprengt sei, med undertekster om at selv ikke katta spiser denne. All fisk som går stappmett noen dager blir «laus i kjøttet». Dette gjelder også fisk som har forspist seg på lodde og på sild, og strukturen i fiskekjøttet blir nokså lik enten forspisningen skyldes laksefôr, lodde eller sild.
For ordens skyld må jeg vel nevne at den eneste seien jeg har fått overpris for, er sei levert fra Vågsfjorden og Solbergfjorden, god og mett på blant annet laksefôr. Og fiskebruket betaler neppe overpris for en vare som ikke er salgbar. De betaler neppe noe som helst for den.
Skal også nevne en tredje positiv effekt som vel bør tillegges oppdrettsnæringas åpne anlegg. Da kongekrabben gjorde sin innmarsj i Finnmark, og etter hvert ble svært tallrik, i løpet av 90-tallet, oppstod det berettiget bekymring for at den ville reinspise alt på bunnen, og omskape den til en ørken. Dette ville være dårlig for flere arter, og også føre til en utsultet krabbe, helt uinteressant for et godt betalende gourmetmatmarked.
Denne bekymringen var, og er, nok helt reéll, men så viser det seg, enn så lenge, at oppdrettsnæringas åpne anlegg har tilført såpass med næringssalter at det har opprettholdt flora og fauna på bunnen noenlunde tilstrekkelig til at krabben finner føde. Og krabbefisket foregår nå store deler av året, og gir mange sjarkfiskere et avgjørende tilskudd til årsinntekta.
Til slutt må vel sies at det finnes flere måter å utnytte denne verdifulle ressursen, som åpne anlegg tilfører oss. Blant annet dyrking av tang og tare. Dette er ikke kommet i gang ennå, men her har vi enda en mulighet til å styrke vår posisjon som verdiskaper i eliteserien.
Når man så hører grunnrenteskattforkjempernes påstander om bruk av fellesskapets ressurser, og beslaglegging av enorme arealer, så er det bare nok et eksempel på at klisjé-retorikken ikke forholder seg til realitetene.
Men hvis det er så at velgerne ønsker disse «ryk og reis»-politikerne til makta, så får vi prøve å forholde oss til det.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her