Etter Russlands annektering av Krim og overfallet på Ukraina, blir verden aldri den samme.

Ordene er ikke mine, men en mer eller mindre samstemt uttalelse fra samfunnsvitere, politikere og sikkerhetseksperter over hele vår vestlige verden.

Uttalelsene benektes heller ikke av verken Russland eller Kina. De legger tvert imot vekten på at retten tilhører den sterke. Små land har værsågod å rette seg etter behovet og ønskene fra de landene som sitter med den fysiske makten.

Sverige og Finland tok øyeblikkelig konsekvensen av dette og søkte medlemskap i Nato. Finland basert på bitter erfaring med Russland. Sverige etter en ganske kort rådslagning blant de ledende politikerne. Og siden da har opprustningen i både Sverige og Finland skjedd i rekordfart.

I Sverige økte forsvarsbudsjettet for 2024 med 22 milliarder kroner. Denne økningen er nok til at Sverige i år vil innfri Natos målsetting om å bruke 2% av BNP på Forsvaret. Finland bruker i år 70 milliarder kroner. Det utgjør ca 2,3% av Finlands BNP, godt over Natos krav til 2%. Norge ligger på 1,5%. I tillegg ba forsvarssjef og statsminister i Sverige for drøye to uker siden befolkningen sin om å forberede seg mentalt på at det kunne bli krig eller krigslignende tilstander i Sverige.

Hva gjør Norge? På spørsmål fra mediene til vår statsminister får vi ikke noe klart svar, men blir henvist til forsvarsministeren og til forsvarssjefen. Forsvarsministeren forsikrer om at Norges opprustning går etter planen. Men ser vi på Natos egen årlige vurdering av de enkelte medlemslands beredskap og kampdyktighet fra våren 2023, (som er siste oppdatering) relatert til Nato-traktatens artikkel 3, er det nærmest helslakt. Dette bringer tankene hen på kontrasten mellom tidligere forsikringer om Norges terrorberedskap og en synkeferdig, rød gummibåt på vei til Utøya.

Basert på Janne Haaland Matlarys bok «Verden blir ikke den samme» (side 188, Kagge forlag 2023) er Natos ankepunkter spesielt følgende: Vi kritiseres for å bruke for lite penger på forsvar og for å mangle en plan (sammen med Luxembourg og Canada) for å nå vår forpliktelse på 2% av BNP. De andre ankepunktene er:

- Oppgraderingen av Brig N til en tung infanteribrigade forventes ikke før i 2032, åtte år senere enn ønsket.

- En rekke eksisterende mangler i landstyrkene, blant annet innenfor antall stormpanservogner og ammunisjonslagre, svekker Hærens kampkraft.

- Det er betydelige og bevisste (sic!) mangler innen forsvar mot atomvåpen og mot biologiske- og kjemiske våpen.

- I Sjøforsvaret er det beredskapsmangel på fregattene, minerydderfartøyene og maritime patruljefly. Sjøforsvaret har ikke nok fartøyer og maritime fly til å ivareta sine oppgaver. Inntil en erstatning for skandalehelikopteret NH90 er anskaffet, mangler marinen maritime helikoptre som er i stand til antiubåtkrigføring.

- Vi mangler luftvern utover det som kan stoppe mellomdistanseraketter, (men har alt for lite av dette også)

I tillegg er så godt som all politisk debatt om forsvar- og sikkerhetspolitikk forstummet blant våre ledende politikere (hva venter de på?), og befolkningen virker heller ikke særlig interessert i slike ting, på tross av at det kan se ut som om Ukraina nå er i ferd med å «tape» krigen. Og med mulighetene for Trump i Det hvite hus og USAs endrede fokus mot Asia, er dette direkte farlig for store deler av Europa – inklusive Norge.

Sikkerhetspolitikk er mye mer enn militært forsvar. Det omfatter hele befolkningen og alle statens organer. Både forsvarssjefen, E-tjenesten, PST og NSM er samstemte i sine vurderinger at trusselen mot Norge er reell.

Til Forsvarets Forum søndag 21. januar sier forsvarssjefen at Norge bare har ett, to, kanskje tre år på seg for å bygge opp et forsvar som bedre kan møte et aggressivt Russland. Han presiserer at vi har veldig dårlig tid.

Både forsvaret og totalberedskapen i Norge er svært, svært dårlig. Hvor mange av oss vet f.eks. hvilket tilfluktsrom vi skal søke til hvis det skulle gå en alarm? Og finnes disse rommene?

Trusselvurderingene viser at det er nødvendig med en ganske radikal endring av prioriteringene i statsbudsjettet, noe som vil berøre hver enkelt av oss. Verden blir aldri mer hva den var, og i en lang periode vil det nå være nødvendig å prioritere og sikkerhet og forsvar helt på topp. Vår tidligere forsvarssjef General Hamre sa i et intervju en gang at: «Det er selve krigen vi må unngå for enhver pris, i krig kan alt skje - og alt vil skje».

Og akkurat det har vi sett mange eksempler på i Europa etter 1945.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her