Som voksne og ansvarlige mennesker tenker vi ofte på veien videre i livet for oss og våre etterkommere. Vi vet hvordan våre foreldre hadde det under sin oppvekst og vår egen oppvekst. Vi ble opplært til å lage mat av råstoffer fra egen gård og egen fjord, for det var lite penger tilgjengelig til kjøp av både ferdigmat og nye klær. Brukte klær gikk videre fra eldre søsken, eller omsydd av brukte voksne klær.
Det var en tid da mor alltid var heime og hadde ansvar for daglig drift av fjøs og heim med barn og gamle foreldre. Det var en tid da barna måtte lære både praktisk arbeid og ansvar. En tid da konene brukte av sin lille fritid til møter i ulike kvinneforeninger, som alltid var et lyspunkt i deres ellers strevsomme liv. Mens målet ellers klart var å samle varer og penger til å sende gaver til trengende ute i verden. Kanskje et mål som i «vår» rike tid fortsatt burde være et levende mål for våre samfunn i vårt langstrakte land.
Heldigvis finner vi fortsatt noen få samfunn, og da særlig i mindre folketette samfunn langs kysten og inne i de gamle fjordene, der omtanken for andre fortsatt er sterk. Der omtanke og offervilje for andre fortsatt var levende. I samfunn der avstanden mellom de enkelte husene/familiene var stor nok til av både voksne og barn kunne ha et åpent forhold til hverandre. Der barna kunne vokse opp med nære slektninger som søskenbarn, onkler og tanter og besteforeldre rundt seg. Der hele storfamilien visste når noe gikk på skjeve med enkelte ledd i familiekjeden, og kunne bidra med støtte og hjelp. En omsorg som i dag er overtatt av kommunale myndigheter i henhold til lovpålagte tiltak på den ene siden, og til politiet og gatas justis på den andre siden.
Hva er det så som har ført til så store endringer av barnas oppvekstmiljø, der heimen og storfamiliens tidligere ga trygge og sikre oppvekstmiljø var barnas oppvekstmiljø? Det begynte med at våre sentrale politikere satset på nye arbeidsplasser innenfor det vi i dag forstår med begrepet industri. Arbeidsplasser som nesten uten unntak ble lagt til eksisterende byer, som dermed ble et viktig lokkemiddel for å flytte fra landsbygda og til nærmeste by. Men ikke bare til nærmeste, men mest til de største byene sør i landet, der tilbudene om arbeid var størst.
Vi ser i dag klart følgene av denne utviklingen: 1. Stor-familiens betydning for oppvekstmiljøet ble radikalt borte. 2. Barnas mulighet til å lære praktisk arbeid og ansvar slik det var i bygde Norge på den tiden, ble borte. 3. Den helt nødvendige like-stillingen mellom mann og kvinne som skjedde på 50- og 60-tallet, betydde også enormt mye for barnas evne til å takle denne endringen der også mor var borte hele dagen lik faren deres. Med unntak av sommerferie og noen lørdager og søndager, er barn av i dag underlagt læring og opp-dragelse av personale i barnehage, førskole, folkeskole og en rekke fritidstilbud.
De aller fleste fritidstilbudene blir feilaktig kalt «idrettsleker», mens det i virkeligheten er ren konkurranse der få blir vinnere, men flere blir tapere. I denne læringen får de ikke nyte godt av den naturlige tilliten som er normalt mellom barn og mor og far. Det er også en kjent sak at læring av normer for å oppføre seg på, skjer best når de lærer dem av voksne de er glad i og har respekt for. Av mange naturlige grunner betyr dette at det er deres foreldre. Det er derfor en katastrofe at bedre økonomi og kampen for likestilling har ført til at denne viktige læringen av barna er fratatt foreldre til fordel for ansatte i barnehage, skole, ledere i fritidsaktiviteter og vennegrupper i fritiden.
Andre ting som også virker negativt på den utviklingen hos barn vi ser i dag, er resultatet av en bedre familieøkonomi.
Muligheten til å kjøpe hel- eller halvfabrikkert mat, som er praktisk når både mor, far og barn kommer sulten heim etter endt dag på arbeid eller skole. Det fører til at barna ikke lærer å lage mat som før i tiden, av råvarer som fisk, kjøtt og planter. Innkjøpene går på pose eller boksmat. Baking av brød og kaker blir lette en saga blott. Selv oppvasken blir en teknisk sak, og særlig også om familien heller ikke har egen hytte som kan gi lærdom om dette. Både husvask og klesvask blir en enkel sak som mor alene tar seg av. Klesvask blir det også mindre av fordi tid blir det mindre av når både mor og far skal være yrkesaktiv, og mere penger og en tid for bruk og kast gjør også sitt til å få slutt på gjenbruk av klær og sko fra eldre søsken. Det bidrar også til klær som ikke egner seg som arbeidsklær hverken på kjøkken eller ute på gården, om de skulle være så «uheldig» å ikke bo i en av vårtids «menneskesiloer».
En annen ting som er uheldig når barn er nødt til å vokse opp i dagens «tettbygde strøk», er at kunnskap og normer som skal vise veien til å bli et godt medmenneske ikke blir en verdifull del av deres av deres personlig. Men heller en styrking av egoet som krever at «eg skal ha» og «vi skal ha». Et gammelt ordtak sier det slik om forskjellen fra å være barn til å bli voksen: «Det heter ikke meg nå lenger, men vi.» Det er ikke mor og far som lenger tar ansvaret for å føre videre den kunnskapen og de holdninger som er arven fra deres egen oppvekst. Den er det nå skole og ansatte i barnehage, ledere i fritidstilbud og i mye større grad enn tidligere tilfeldige vennegjenger. Det igjen gir grunnlaget for at det er andre, blant annet dårlige barne- og ungdomsvenner, som legger grunnlaget for barnas måte å være på.
Det må en drastisk omlegging av barnas oppvekstmiljø for å få til en endring. 1: Vi må finne en felles løsning som gjør at foreldrene får lengre og bedre tid til å skjøtte sin oppgave som foreldre for sine barn. Noen av statens midler som i dag går til tiltak for barn som har vansker med å takle livet slik vi ønsker, bør kunne brukes til å «kjøpe fri» foreldre til å kunne bruke mere tid i heimen mens barna enda er barn. 2: Gjøre foreldrene klar over at det er deres oppgave å lære barna praktisk arbeid og å bære ansvar for det som de blir satt til å gjøre i heimen. 3: Lære foreldrene viktigheten av å lære barna å være samfunnsorientert slik at de ser viktigheten av å være til støtte og hjelp for andre som trenger «ei hand å holde i». 4: Sørge for tilrettelegging av arbeidstilbud spredt over det meste av landet, slik at barn igjen kan vokse opp med nærhet av egen storfamilie og kunne videreføre de normer og tradisjoner som hører familien og stedet til. 5: Slutte med å bygge hus som egentlig er menneskesiloer, der det ikke er mulig for barn å lære seg praktiske ferdigheter eller oppnå tilhørighet.
Dette vil også tjene den voksne befolkningen, som i dag fra stolen foran Tv kjenner bedre til hvordan Putin og andre storinger ute i verden har det, enn hvordan deres nærmeste nabo har det.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her