Når det gjelder prisstigning over år så går det ikke bare å se stigningen i kroner og ører. En må ta med helheten i lønnsveksten også. Det som blir riktig er hvor mange liter bensin fikk en for èn times arbeid i 1972 og hvor mange liter bensin får en for èn times arbeid i 2023.

I 1972 kostet èn liter bensin ei krone og femti øre. Min månedslønn var da på 1.800 kroner. Med 40 timers uke ble det cirka 160 arbeidstimer pr måned som igjen deles på 1.800 kroner, som igjen blir en timelønn på 11 kroner og tjuefem øre. Timelønn på 11,25 kroner delt på literpris på 1,50. Etter mine beregninger så ble det 7,5 liter bensin for en times arbeid.

Det er vel ingen som tror at det koster 150.000 kroner ekstra for en tankbil å kjøre fra Buktamoen og til Finnsnes for å levere 30.000 liter drivstoff

I dag er timelønna 250 kroner, og høyeste bensinpris rager litt over 25 kroner pr liter. Men vi har også 37,5 timers arbeidsuke, vi arbeider ti timer mindre pr måned enn vi gjorde i 1972. Deler vi literprisen på kroner 25 med lønn på 250 kroner så får vi ti liter bensin for en arbeidstime. Med andre ord, vi får 2,5 liter mer bensin for en arbeidstime i 2023 enn vi fikk i 1972. Bruker vi arbeidsinnsats istedenfor kroner og ører så er bensin adskillig billigere i dag en for 51 år siden.

Forskjellen fra da og til nå er at drivstoffprisene var like over hele landet. Det var visstnok en borgerlig regjering som fjernet ordningen med fraktutjevning og åpnet for en differensierende fraktpris, som nesten var umulig å kontrollere verken for myndighetene eller for forbrukeren.

Det er vel ingen som tror at den ene dagen koster frakta fem kroner mer enn gårdagens leveranser. I så tilfelle kan en gange en leveranse på 30.000 liter bensin med fem kroner, så vil frakta bli 150.000 kroner, mer den dagen bensinen selges ut for 25 kroner pr liter, om det skulle være frakta som er medvirkende til prisforskjellen. Det er vel ingen som tror at det koster 150.000 kroner ekstra for en tankbil å kjøre fra Buktamoen og til Finnsnes for å levere 30.000 liter drivstoff.

I 1972 var ikke Norge blitt en så stor oljenasjon at vi hadde eget raffineri, vi måtte importere olje fra oljestatene i Gulfen. Fyringsolje og diesel til anleggsmaskiner kostet ca 25 øre pr liter. Det må enda være mange som husker oljekrisa i 1973-74 da det var forbud mot å bruke bil i helgene på grunn av rasjonering på drivstoff.

Det som skaper uro og aggressivitet til regjerende myndigheter er den tildels store forskjellen på utsalgsprisene på drivstoff. En forskjell som vanskelig lar seg handtere eller kontrollere uten at staten griper inn med fraktutjevningstilskudd og fastsetter en fast utsalgspris på et produkt vi selv produserer.

En annen ting som er merkbart for menigmannen som er avhengig av bil, er forskjellen på inntekten til den enkelte. I offentlig sektor har vi opprettet en lønnsadel som i stor grad har fått innfridd sine ønsker når det gjelder fastsetting av lønninger, pensjon og bonusordninger.

Selv om vi liker å si at vi lever i et demokrati og at alle skal ha samme rettigheter, så er det stor forskjell på han Jørgen Hattemaker og han kong Salomo når det gjelder inntekter. Resultatet blir at mange familier må prioritere bort fellesgoder for å balansere budsjettet, der mor og far er avhengig av to biler i jobbsammenheng.

Når kommuneadministrasjonen vokser over sine økonomiske grenser/evner, så har staten tillatt at kommunen kan innføre eiendomskatt. Dette er den mest usosiale skatten som noen sinne har blitt innført i kongeriket. En skatt som rammer likt om du er milliarder eller du er en av de mange som lever under minstepensjon. Den økonomiske urettferdigheten i Norge er politisk styrt.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her