Så er vi der igjen. At det indigneres og hyles om at man MÅ håndhilse i Norge.
Hvilket er bare tull. Det man må er å ikke plage andre, være grei og snill og forøvrig kan man gjøre hva man vil. Dette sier Kardemommeloven, formulert av en ganske klok forfatter med røtter i norsk kultur. Denne regla er også en grei oppsummering av Norges lover, så man kommer enormt langt med å følge denne leveregelen.
Det står altså ingen steder at man må håndhilse, moralisere eller feste blinkende lys i flaggstanga i desember. Alt det der er bare kulturelle mønster. Greier vi gjør av vanens makt, men som har ganske begrenset verdi å tvinge på andre.
Hysteriet rundt håndhilsing ble aktualisert av en rektor i Oslo-skolen som gikk i taket da en 10. klassing ikke ville ta henne i hånda under skoleavslutnings-seremonien. Hvorpå rektoren først forsøkte å tvinge gutten fysisk før hun i affekt grep mikrofonen og kræsjet avslutninga med en tirade om " vi og dere" " sånn gjør vi det i Norge" og " respekt for kvinner".
For hendelselen involverte en gutt fra en muslimsk familie. En norsk-muslimsk familie, som fra høyttaleren nå fikk høre at de slettes ikke var norske nok. Selv om vitnemålet fra grunnskolen var i boks, og finstasen på.
Det handler altså om kultur. Og det skjer litt for ofte i skolekulturen at det dures på med moralske følerier uten kontakt med verken regelverket eller forskningen. Derfor har vi årlige rettsaker mot skoleverket og overbelastede mobbeombud som varsles når norske rektorer ikke følger opp sine lovpålagte plikter.
Det er noe alarmerende galt i å tvinge mindreårige til fysisk kontakt med voksne, slik rektoren her forsøkte på. Det kulturelle påskuddet endrer ikke på det faktumet. Det vi skal lære barna og ungdommene er at de er fullt ut sjef over egen kropp og intimgrenser. Ingen Må ta på noen andre hvis man ikke vil, spesielt ikke voksne som presser og maser. Vi skal helt bort fra gnell som «Gi nå onkel/ naboen/ julenissen en klem». «Sitt nå litt på fanget hans da, ikke vær så vanskelig». Eller «Ta henne i hånda da!»
Hvis barn ikke vil komme nært en voksen, skal de støttes i å sette egne grenser. Deretter kan man på en åpen og ikke dømmende måte være nysgjerrig på om det er en konkret grunn til vegringen. Kanskje handler det om et bevisst valg eller hvor mye nærhet som kjennes behagelig. Det kan også dreie seg om symptomer på at barnet utsettes for vold, krenkelser eller overgrep. Hvilket er særdeles viktig å fange opp og stoppe.
En bevissthet rundt intimsoner, krenkelser og evne til grensesetting ligger i skolens læringsmål å både formidle til elevene samt praktisere selv. Hva denne rektoren egentlig tenkte på er derfor det interessante spørsmålet. Problemet var trolig at intellektet og fagligheten var koplet ut og emosjonene rundt egen autoritet, koplet inn.
Fra sine mørke gjemmesteder popper de opp i sommer-feeden med krav om oppstramming og utvisning av alt og alle som ikke er norsk på den gamle måten.
Under pandemien sluttet vi alle å håndhilse og det gikk helt fint. Egentlig er det mer presist å si at det fint, nettopp på grunn av at vi sluttet å gnikke hender. Den gang var det vitenskapelige fakta som la premisset for hvordan vi skulle hilse. De, eller vi, som ikke har et vanvittig behov for å ta i labbene til alt og alle vi møter, fikk et lite friminutt fra autoritetspersoner med kulturell moralisrings-trang og mikrofon. Aldri så galt, liksom.
For det å håndhilse er ikke beviset på om man respekterer medmennesker, kvinner eller norsk lov. Respekten ligger i hvordan man forholder seg generelt. Om man verdsetter ulikheter og ser ressurser og verdi i den andre. Respekt er noe man kvalifiserer til, derfor er det umulig å gi denne rektoren annet enn strykkarakter.
Det hilses som kjent på forskjellige måter rundtomkring på denne kloden. Men istedenfor å bare akseptere at et multikulturelt samfunn rommer ulike måter å gjøre ting på, så lokker dessverre alltid slike debatter frem islamofobene.
Fra sine mørke gjemmesteder popper de opp i sommer-feeden med krav om oppstramming og utvisning av alt og alle som ikke er norsk på den gamle måten. En fryktelig trang og avleggs måte. Et kulturhysteri som en del av oss aldri kommer til å ta i med ildtang, langt mindre med egne hender.
"Ikke plage andre". Den er mye bedre. Derfor må rektoren endre kursen kraftig om hun skal reise egen troverdighet i rektor-jobben. En høvelig straffelekse for henne kan være å skrive Kardemommeloven på nærmeste sandstrand. 100 ganger daglig, gjennom hele sommeren.
Videre bør denne rektoren fratas mikrofonen på livstid. Vi har hørt mer enn nok fra affektstyrte kultur- hysterikerne som mister barns rett til å bestemme over egen kropp, av syne.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her