I løpet av fem år har Sannhets- og forsoningskommisjonen laget en fyldig og spennende rapport om fornorskningspolitikken i Norge, der nasjonens urett mot samer, kvener, norskfinner og skogfinner er dokumentert og problematisert. Her er det veldig mye å fordøye og mange viktige problemstillinger. Alvoret er stort, og så vel Stortinget som landets befolkning vil måtte bruke mye tid for å absorbere inntrykkene.
Selvfølgelig bør det komme en unnskyldning fra det offentlige Norge. Det interessante vil være veien videre mot forsoning, og her trenger man ikke være spesielt drillet i spådomskunst, for å skjønne at det blir en vandring på knivseggen. Vi tror også mange kan ha nytte av å lese rapporten, gjerne i en helhetlig kontekst, der mer enn 700 tidsvitner har bidratt.
Når dette leses, har rapporten vært ute bare noen få dager. Det vil ta tid før den blir konsumert av et større publikum, og før beskrivelsene og beretningene synker inn. Kanskje det også kan være en idé å senke skuldrene i forhold til den skyttergrava man tradisjonelt pleier å lande i. Kanskje til og med kjenne på følelsen av å være i tvil om alt man har gjort og sagt har vært riktig og rettferdig overfor sine medmennesker.
Kommisjonen har rett i at kunnskap og kompetanse hjelper på når man skal vurdere historie og konsekvenser. Det er rimelig å tro at folk i nord er bedre skodd for å forstå mange av følelsene som bobler opp, spesielt når det gjelder fornorskningsprosessen for samer og kvener. Levd liv er en kompetanse vi aldri må undervurdere.
Ofte finnes det kanskje også mer enn en sannhet på komplekse spørsmål
Vi er et sammensatt folk som vet en hel del om tre stammers møte og hvordan det kan være å bli møtt med fordommer. Vi tror samtidig at kunnskapsgrunnlaget i rapporten bør diskuteres og etterprøves. Fornuft avfødes gjerne i debatter, brytninger og motstemmer. Vi registrerer blant annet at kommisjonen berører en rekke politiske betente spørsmål, som rettsforholdene knyttet til land og vann. Ikke bare i Finnmark, men i hele landet.
Timingen er god for debatt når Karasjok-dommen skal til Høyesterett og Fosen-saken fortsatt er sprengstoff. I årene fremover, når utbygging av kraft vil stå i konflikt med vern av natur- og beiteområder. Det innbyr til heftig ordskifte, og det er viktig at rapporten ikke behandles som en fasit når poenget er meningsbrytning og ytringsfrihet.
Rapporten er imidlertid et imponerende utgangspunkt for opplyst samtale, kanskje til og med for en forsoningsrunde. Spørsmålet blir kanskje mer hvordan debatten skal foregå, om vi er i stand til å krype opp av skyttergravene, eller mer presist, nettdebatter der poenget er å skyte fra hofta og såre hverandre der det gjør mest vondt.
Vi tror vi bør tenke oss om på akkurat det punktet. Ikke stagge debatten, men utvise gjensidig respekt og anerkjenne at det finnes ulike syn og ståsteder. Ofte finnes det kanskje også mer enn en sannhet på komplekse spørsmål.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her