Jeg — en krigsflyktning

18. mai minnes vi, tamilene, for 13. gang slutten på den blodige krigen mellom Tamiltigrene og regjeringshæren på Sri Lanka. Det var en mørk og trist dag for alle tamiler. Vi glemmer den aldri. Jeg døde inni meg. Alle gode minner om livet mitt var borte. Jeg skulle aldri mer gjøre de samme tingene sammen med mine venner.

Under den farlige krigen måtte vi forflytte oss mange ganger. Vi flyktet sammen med kjente og ukjente. Vi ble skadet av bombene. Vi mistet huset vårt, nære venner og alt vi hadde. Jeg ble splittet fra andre fra vår familie. Og jeg har ikke sett brødrene mine på mer enn 16 år. Det viktigste ble å få satt seg i en bunker uansett hvor vi var. Vi bodde i bunkerser hele tiden. Senere ble vi tvunget til å leve under trær, på gatene, på barmark — uten noen beskyttelse og uten bunkers. Vi levde hele tida med frykten for å bli drept.

På slutten hadde vi bare en pose i hendene, uten mat, uten vann. Selv visste jeg ikke hvem jeg skulle trøste. Det var mennesker og lyder over alt, blod, ødelagte kroppsdeler, døde og forlatte menneskekropper, lukt av døde dyr. Sårede mennesker som skrek om hjelp. Vi var over tre hundre tusen mennesker fanget i et åpent landskap, sammentrengt og inneklemt. Mange savnet sine.

18. mai er en svart dag for alle tamiler som ble rammet av krigen. Selv i dag fører den srilankiske regjeringen systematisk en stille krig mot det tamilske folket. Den srilankiske regjeringen nekter fortsatt å gi et skikkelig svar på hvor alle de savnede personene er blitt av i løpet av disse tretten årene. Vi som familie var vitne til at den srilankiske regjeringen begikk krigsforbrytelser.

Nå bor jeg på åttende året i kirka sammen med mor og far. I tillegg fem år på mottak. Å leve åtte år innenfor veggene i kirka er helt umenneskelig, men vi aksepterer livet slik det er. Ingenting har forandret seg de siste 13 årene av våre liv. Å bo på ett rom, i lag med mor og far. Tenk, jeg har aldri hatt et privatliv. Det har bare blitt mer vondt, farlig og et stressende. Jeg har kjempet i 13 år av livet mitt. Det er ekstremt mentalt krevende for oss å leve så innestengt over tid uten å ikke en gang kunne gå tur ned til fjorden eller i butikken som er 200 meter unna.

Noen ganger er det ydmykende. Er det slik livet er? Jeg har mistet alle mine ungdommelige drømmer. Nå har jeg ingen ønsker heller. Hva har jeg oppnådd? Jeg ser tilbake på disse 13 årene: Nei, ingenting.

Det er fortvilet at vi må leve innestengt i kirkeasyl i frykt for våre liv ved retur. Vi som føler oss integrert og bidrar aktivt i kirken.

Min familie er reelle krigsflyktninger, men har til nå ikke fått en seriøs saksbehandling etter så mange år. UNE har fått vår siste omgjøringsbegjæring i oktober 2021. Der ligger også vitneutsagn fra ca 25 pålitelige personer, som alle enten er eksperter på Sri Lanka eller kan bevitne vår rolle i Sri Lanka.

Hvor sannsynlig er det at alle disse ca. 25 vitnene «lyver» for å hjelpe oss til å bli i Norge, dersom det er trygt for oss å vende tilbake til Sri Lanka? Her er det da være vesentlig grunnlag for tvil angående vår sak. UNE sier det er trygt å dra tilbake til Sri Lanka. Om det var tilfelle ville vi dratt istedenfor å sitte innesperret i ei kirke i så lang tid!

Vi venter nå spent på hva UNE kommer til i omgjøringsbegjæringa som nå ligger til behandling. Behandlingstiden er satt til inntil ni måneder. Det begynner å nærme seg tidsfristen for UNE. Hver dag venter vi på svar fra UNE. Dette er nervepirrende for oss.

Vi opplevde krigen i Sri Lanka og har sittet her i mange år. Vi føler at vi er blitt dårlig behandlet i Norge siden det aldri har vært avholdt møter i nemnd om vår sak. Det skal etter utlendingsloven avholdes slike møter når det er grunnlag for tvil. Det har den samme nemndleder ment at det ikke er, og har dermed latt være i innkalle til møte i nemnd!