Dette er ingen solskinnshistorie.

Jeg er i utgangspunktet ingen voldelig mann. Tvert imot. Men én ting kan jeg si: Hører jeg strofa «vi veit kor vi bor» én gang til, tar jeg ikke ansvar for mine handlinger. For da kan avsenderen av dette småsadistiske uttrykket bare hoppe ned i piggskoene med sine forfrosne tær og legge på sprang — hvis han eller hun har lyst til å berge livet! Det samme med «tinesnø». Den som lar dette ordet trille over leppene, lystig eller ikke, bør skytes ved soloppgang! Ja, det er i den forbindelse nesten litt synd at vi ikke lenger ser noe til sola om morgenen...

Et lite vagt solgløtt ved lunsjtider, og plutselig har vi aldri opplevd maken til godvær!

Det handler om dette fordømte været – livets tålmodighetsprøve her nord. Og det hevdes jo i samme åndedrag at en dårlig maimåned gir en god sommer. Mulig det. I så tilfelle burde vi definitivt ligge helt usannsynlig godt an med tanke på mulighetene for svidde hudflak gjennom hele sommeren 2023 – nå mens badetemperaturene foreløpig bare så vidt kryper over streken for «usikker is».

Ja, her kan du sjekke lokalværet, først som sist!

Ovennevnte mai-prognose blir dog sjeldent støttet fra meteorologisk hold, hvor værstatistikkene alltid konkluderer med at det har vært verre før — en eller annen gang i menneskehetens historie. Men vi gir da blanke blaffen i om Metusalems oldefar var plaga med tele i bakken når han skulle sette poteter!

Her om dagen ringte en god venn av meg og ville høre hvordan det stod til. Senjaværingen var på fri ferdsel i sørnorsk natur, skal du høre, nærmere bestemt Hønefoss, og kunne berette om en imøtekommende dagtemperatur på gemyttlige 22 grader.

Det ble en forholdsvis kort samtale, som du sikkert forstår. Ikke bare fordi det ikke befant seg noen blodtrykksmåler innen rekkevidde — som for så vidt var like greit, en gryende frustrasjon tatt i betraktning — men også grunnet det faktum at en rødglødende vedovn borte i kråa snart var fri for brensel. Jeg måtte rett og slett ut for å hente mer ved — og da har man så visst ikke tid til noe sørnorsk babbel om grønne enger og hvite strender. Sistnevnte fenomen har vi forresten her oppe også. Da har det nettopp snødd!

Utenfor mitt vindu tripper det noen forvirrede småfugler rundt i hagen, nettopp nå mens jeg skriver disse linjene. At de lurer på hva som foregår, mens hvite filler faller ned på vingene deres, har jeg full forståelse for. Jeg funderer faktisk på det samme. Og mange med meg. Hvorfor? Ja, hvorfor skal vi være nødt til å oppleve vinter nummer to når det egentlig skulle vært vår? Og dukker det til slutt opp ei årstid som minner vagt om en vinters endelikt, er det som regel våren anno 1962 som motstrebende kommer krypende, et par generasjoner på overtid. Dette er typiske etterslep i våre områder: Våren og veistandarden.

En tidligere sambygding av meg fortalte en gang at han oppdaget ei flue i heimen, langt uti desember: «Æ visste ho kalenderen. Og då datt ho dau om!» Men hvem skal nå vi peke på kalenderen til, når det så smått nærmer seg sankthans og snøen fortsatt laver ned? Tja, det er sannelig ikke godt å si. Vår Herre? Kan hende det. Sterk i trua har vi jo alltid vært her oppe. Det kan gi seg utslag i bibelske vendinger, så vel som det enkle og ukuelige håpet om ei halv uke med tosifrete antall varmegrader.

En sommer der man kan prate utendørs, uten å få kjeften full av snø. En juli hvor vi ikke må tine vannrør, eller lese bannskap mot rimete frontruter. Kanskje noen august-uker med tilnærmelsesvis normal blodsirkulasjon gjennom stivfrosne kropper. Nei, kravstore er vi ikke, det skal vi ha.

Og så kommer det jo faktisk noe overraskende godt ut av all denne galskapen: Blir vi skjenket en antydning til klarvær i en morgenstund, er åtte måneder med iskald vinter med ett slettet fra minnet. Et lite vagt solgløtt ved lunsjtider, og plutselig har vi aldri opplevd maken til godvær! Gud velsigne det nordnorske hukommelsesgenet på værfronten – skrøpelig og mangelfullt som det jo alltid har vært. Og er det fremdeles sprekk i skylaget en gang utpå ettermiddagen, har vi mest sannsynlig allerede glemt at vi skulle knerte «vi veit kor vi bor»-folkene og alle skamløse hint i retning «tinesnø» og andre ufyselige beskrivelser.

Fordelen med en saktegående kø av lavtrykk innover landets nordligste landsdel, er at dette – til tross for våre evige fordømmelser av vind og nedbør – gjør oss sterkere, mer hardhudet og bedre rustet mot framtidige uværsrekorder. Selv har jeg fyrt opp grillen i både regn, snø og sludd. Ja, man blir litt trassig av bo opp mot Nordpolens forgård.

Forfatteren Louise Hay serverte en tankevekkende betraktning rundt været som det så absolutt kan være verdt å dvele ved: «Det finnes ikke noe sånt som godt vær eller dårlig vær. Det finnes bare vær, og din holdning til det.»

Ja, det kan vi jo filosofere litt over neste gang vi ser en snøbyge i hvitøyet, mens fellesferien skimtes i det fjerne. Kanskje ikke før om 30 år fra nå av – forhåpentligvis. Dét hadde i hvert fall vært en solskinnshistorie.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her