Årets julefortelling fra Israel handler om slakting av uskyldige sivile. Krigsforbrytelser som hoper seg opp i hauger av ruiner og barnelik. Nekt av nødhjelp som effektivt medfører at fordrevne mennesker uten noen trygge steder å dra, sulter og fryser i hjel.
Vårt svar er feighet pakket inn i lag på lag av meningsløse formuleringer. Som Stortingets utvannede tøv da en eventuell anerkjennelse av Palestina som stat, nylig lå bordet: «Norge skal anerkjenne Palestina som selvstendig stat — såfremt anerkjennelsen bidrar positivt til fredsprosessen».
Man skulle tro denne verbale ulla var et produkt fra et godt betalt satire-byrå. Men slik responderer altså våre øverste folkevalgte, i fullt alvor, på den mest groteske formen for krigsforbrytelser. Når Israel bomber folkerettens og menneskerettighetenes grunnleggende etiske retningslinjer for krig.
Gaza er et lite geografisk område som smadres bit for bit. De millionene av sivile som fremdeles er i live piskes rundt, uten noen trygge steder å dra. Når arealet de var innesperret på var overbefolket, allerede før den siste tidens intense bombinger, sier det seg selv. Det som FN melder med store bokstaver.
For vi vil jo bare ha god stemning. Rundt jula og illusjonen av at det sikkert er en fredsprosess på gang
Situasjonen er prekær for disse flyktningene som er innelåst i en hermetikkboks fra helvete. De som ikke dør av nye intense bombeangrep, sulter og tørster og vil kunne krepere av sykdommene som brer seg når toaletter, vann og alle andre grunnleggende fasiliteter mangler. Flyktningehjelpen sier Israel står bak det verste angrepet mot sivile vi har sett i moderne tid.
Sårede barn driver forlatte rundt i kaoset. Foreldrene er drept, sykehuset bombet til støv mens hjelpepersonellet og bandasjene ikke slipper inn. Israels nekt av nødhjelp bryter alle internasjonale normer. Den ondskapen som israelerne aksepterer fra sin høyreekstreme apartheid-leder, er hinsides grusom. På toppen av alt står vi i rekken av tafatthet og snakker om en fredsprosess vi absolutt ikke må forstyrre.
Hvilken fredsprosess? Det kan ingen svare på. Det er visst heller ikke så nøye. For dette er ikke Natos bord og heller ikke vestens bord, får vi mansplainet i beste sendetid.
Israel er muligens Guds utvalgte folk, så da finnes det vel en opphøyet mening med galskapen. Ansvarsfraskrivelsens retorikk er svada fra ende til annen, men hvordan kan resurssterke land tillate seg å bare stå å glane på folkemordet? Når barn i hopetall tortureres og drepes er det selvsagt et menneskelig ansvar. Verdenssamfunnets ansvar. Også vårt.
Statsvitere har uttalt at det bare er USA som har reell innflytelse på Israels leder Netanyahu. Sympatien og en grenseløs lojalitet mellom de to statene handler om religiøse bindinger, tradisjon og et leksikon av maktfaktorer.
Selv om heller ikke USA klarer å bortforklare at masseslakten av sivile er «uheldig», så er de langt unna å ta ansvar. Sette hardt mot hard. Fordømme og boikotte. Tvert imot brukte USA nylig vetoretten i FNs sikkerhetsråd til å forhindre en felles anmodning om at angrepene må stoppe umiddelbart.
Rundt USA sitter vi alle stille i båten og antyder at det som skjer er trist og leit. Vår egen utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) mener at Norge har vært ganske tydelig på at Israel har gått for langt. Et virkelig fantastisk bidrag. For med en empatisvikt av det kaliberet som Israels ledelse demonstrer nå, er det nok en enorm lindring for treåringen som sakte blør ut, livredd og alene med døden, at Barth Eide har forsøkt være ganske tydelig.
Dog ikke så tydelig at vi har innført handelsblokade mot Israel, som ville vært klar tale. Et anerkjent internasjonalt verktøy. Heller ikke så tydelig at vi har benyttet muligheten til å virkelig riste vår allierte partner USA etter nakkeskinnet og krevd felles handling. Ikke engang så tydelig at vi er villig til å anerkjenne den palestinske staten.
Unnfallenheten er overveldende. Når Norge ikke kjenner ansvaret for å agere med alle mulige virkemidler nå, må vi snakke om hva planen egentlig er. Hvor lenge er vi villige til å akseptere folkemordet som passive tilskuere?
Hvis man legger godviljen til og antar at regjering og storting faktisk forholder seg til det spørsmålet, venter vi antagelig på at Israel skal utrydde hele Gazas befolkning. For da blir det endelig stille, og vi kan fortsette å være venner av vennene til krigsforbryteren. Og håpe at ingen stiller oss til ansvar.
For vi vil jo bare ha god stemning. Rundt jula og illusjonen av at det sikkert er en fredsprosess på gang. Fred og nestekjærlighet er tross alt de kristnes budskap på denne tida av året, noe de mest dedikerte har reist helt til Israel for å virkelig kjenne på. Der de i år har jobbet intenst med stemningen og farget hele Gaza rød.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her