De mest populære nyttårsforsettene er en vel kjent tradisjon som stort sett alle går inn for hvert år. «Jeg vil bli sunnere. Jeg vil gå ned i vekt. Jeg vil bli mer sosial», og så videre og videre. Det er frø man sår i jorda som ikke spirer fordi vi glemmer å vanne dem. Kjenner du deg igjen?

Litt for ofte tenker jeg at mange ikke er klare over at det er tolv måneder i året når det kommer til nyttårsforsetter som har med kosthold å gjøre. Vi ser økning i medlemskap på treningssenter i januar, og «alle» skal begynne å ta mer vare på seg selv, men hva med desember 2023? Var det noen som tok vare på seg selv da? Hvorfor trenger man et nytt årstall for å begynne å ta helsa si på alvor?

Og det som går igjen etter «new year, new me»-hypen, er at man så smått begynner å falle tilbake til gamle vaner. Med andre ord, setter alt for mange seg like høye mål som fjell, og klarer så vidt å komme seg over en liten hump når det kommer til handling. Dette er veldig ironisk siden tidligere håndballspiller Frank Løke har bestemt seg for å bestige Mount Everest i 2024, men han er et enkelttilfelle og skal ikke få ødelegge poenget.

På den andre siden består jo samfunnet av hvert enkelt menneske, med sine egne tanker og handlinger, så hvem har egentlig skylda?

Folkebladet intervjuet for ikke så lenge siden mange mennesker på treningssenter, og gikk rundt for å høre om folk hadde satt seg nye treningsmål for året. Det som overrasket meg veldig, var at mange voksne og eldre — som hadde gått på dette treningssenteret i flere år — ikke hadde noe nyttårsforsett. Frode Lund-Hansen inspirerer meg med denne kommentaren:

– Jeg prøver å holde på jevnt året rundt, så det er ikke noe nyttårsforsett ute og går. Det er «the same procedure as usual», er det ikke det de sier?

Han har faktisk mye tilfelles med en del kjendiser: Å egentlig bare jobbe videre der du slapp i fjor. Å opprettholde sunne vaner, men ikke overdrive. Å lære seg å være fornøyd med seg selv.

Artist Jorun Stiansen kommenterte i en artikkel fra TV2 at hun i flere år ikke har hatt nyttårsforsetter, og kjendis-lege Kaveh Rashidi startet året med å skrive en post på Instagram der han reagerer på avisenes fokus på dietter i januar.

– Nytt år = Ekstra mye mas om «verdens beste diett», og bilder av normalvektige mennesker som klyper tak i magefettet og minner deg på at du ikke skal være fornøyd med deg selv, heter det i innlegget.

AVISFORSIDER: I Innlegget kritiserer kjendis-legen avisforsider den første uka i januar. Foto: Skjermdump fra Kaveh Rashidis Instagram-profil.

Programleder Niklas Silseth Baarli dropper også nyttårsforsett i år. Han har vanligvis alltid hatt noen mål på lur som omhandler trening og kosthold, men i år har han og ektemannen Benjamin Baarli Silseth valgt å kutte relasjonen med klisjeen. De mener at man ikke trenger å vente til nyttår med å starte nye vaner.

– Jeg kan ikke drøye til nyttår, det er bare en unnskyldning, sier Silseth til Nettavisen.

Vi kan også ta og snu dette konseptet. Hadde du plutselig bestemt deg for å få six-pack en tilfeldig tirsdag kveld i mars? Mest sannsynlig ikke. Hvorfor er det da annerledes med 31. desember? Og hvorfor må det alltid handle om så overfladiske ting?

Viktigere ting — mindre ting — kan flere vurdere å putte på denne listen med forbedringspotensiale. For eksempel hvordan man blir en bedre arbeidstaker, venn eller datter. Når var siste gangen du sa at du var glad i moren din, eller gjorde en ekstra innsats på hjemmebane? Disse tingene er av en eller annen grunn ikke populære nyttårsforsetter, og blir ofte lagt til side for å gjøre plass til den «perfekte» sommerkroppen.

Og hvis du først har satt deg mål for det nye året, hvorfor ikke bryte de ned litt, eller sette seg mer realistiske mål? Etter egen erfaring blir man ofte over-motivert når man tenker på alle de fantastiske mulighetene det nye året bringer, og man innbiller seg at man på magisk vis får superkrefter i januar.

Som Rashidi poengterer, er det kanskje ikke enkeltindividene sin feil at nyttårsforsetter alltid skal handle om å få urealistiske kropper og bli supermennesker. Det er jo slik en retning samfunnet har utviklet seg i. På den andre siden består jo samfunnet av hvert enkelt menneske, med sine egne tanker og handlinger, så hvem har egentlig skylda?