Får vi det vi fortjener?

Har du noen gang kjeftet på en politiker? Kanskje ikke direkte opp i ansiktet på vedkommende, det er så. Men likevel sagt din hjertens mening – og det uten filter og med stor innlevelse? Og ment at dette her hadde vi så absolutt ikke fortjent.

Politikere lover og lyver, heter det i en forslitt frase. Ja, mange vil hardnakket hevde at de som er valg til å styre, ikke egner seg til jobben. At de videre burde vært innvilget taleforbud – både på jobb og fritid. Og ikke minst: Dette kunne vi jo gjort så mye bedre selv.

Det er ikke stuereint å skryte av politiske parti — pussig nok. Ei heller de enkeltindividene som bekler de ulike postene innen politikken. En politikers hverdag kan faktisk fortone seg som noe en fotballdommer eller brøytesjåfør opplever: Enten får du kjeft, eller så hører du ingenting.

Det ligger i sakens natur at mennesker som styrer og bestemmer blir gjenstand for ulike former for overvåking og kritikk. Og sånn skal det være. Deres mandat er alt for betydningsfullt og gjennomgripende til at slikt skal tas lett på. En av de beste, advarende pekefingrene kom i så måte fra salige Erik Bye, som i et TV-intervju uttalte følgende:

Politikerne er til for folket. Når de slutter å høre hva folket mener, bør de finne seg noe annet å gjøre! Det første politikerne bør huske på når de våkner om morgenen, er at de er valgt inn som folkets tjenere og ikke som folkets herrer!

Meget presist formulert. Ja, både fornuftig og innsiktsfullt. Disse ordene er noe våre politikere bør legge på minne. For det er jo vi som har valgt dem inn i kommunestyre, fylkesting og storting. Skulle bare mangle at de ikke skulle tjene oss — og dermed også seg selv.

Men så begynner det å bli litt intrikat. Hva med oss? Ja, velgerne. Folket. Har vi et ansvar her? Har vi noe vi skal strebe etter? En ledestjerne, som kanskje viser vei til den samme fornuften, og det på en sti som fordrer både klokskap og allmenn dannelse?

Når en politiker opptrer som Naske-Jonas i en Mikke Mus-historie i Andeby, og påstår han ikke snappet til seg noen solbriller, da er det lett for folk flest å bare slynge ut de verste gloser — helt uten filter. Eller når statsråder (eller deres ektefeller) handler småspekulative aksjer i øst og vest, som om det var nybakte lefser på Gibostad-Martnan, da fråder det om kjeften i mediehusene rundt om.

Og da er sirkuset i gang. Aviser og sosiale mediers gapestokk anno 2023 fungerer stundom som en forlystelsesfabrikk — totalt uten sensur. Politikeres feiltrinn, om de nå er aldri så tåpelige, blir framstilt som noe som minner om krigsforbrytelser. Verbal skittkasting avløses av latterliggjøring som befinner seg under barnehagenivå. Og det nivået finnes jo egentlig ikke.

Noen av disse feiltrinnene som politikere gjør, er regelrette arbeidsuhell. Andre episoder er utvilsomt gjort med vitende og vilje — og man kan faktisk undres over hva som har foregått i toppetasjen på disse menneskene i de aktuelle øyeblikkene.

Men har du selv aldri gjort en feil? Noe du angret på. Enten bevisst eller ubevisst. Og ble du da gjenstand for spott og spe — ja, direkte ydmyket? Hvordan føltes det?

Vi kan vel opptrå såpass naivt at vi innbiller oss at politikere lærer av sine feil. Og at vi, som aldri har opptrådt i politikken og neppe kommer til å gjøre det heller, også lærer av våre egne feil. Da kan vi for eksempel begynne med våre reaksjoner og utbrudd neste gang en politiker tråkker i salaten.

Det å studere en politiker som forsøker å vri seg unna egne tabber, er ikke noe vakkert syn. Å se på folk som henger ut politikere, er heller ikke noe som varmer hjertet.

Hvis denne trenden fortsetter, med reinspikka sjikane, beveger vi oss da nærmere en bedre verden? Nærmere enn politikk som er til det beste for oss alle? Eller siger vi lenger unna?

Hvis det siste er tilfelle, har vi kanskje fått det vi fortjener...?

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her