Kunsten å overleve

Renta stiger. Strømmen, maten og drivstoffet hopper i pris. Samtlige eksperter på økonomi, samfunnsanalyse eller med middels interesse for nyhetsbildet konkluderer likt: Nå får vi mye dårligere råd. Folk flest. Både her hjemme og der ute.

Det er kjempekrise for alle som var fattige fra før og for de som balanserte på grensa til konkurs før prishoppet. Fattighuset i Oslo klarer ikke ta unna køen av mennesker som sulter, en pågang som øker i alarmerende tempo.

Det er myndighetenes ansvar å kompensere livsgrunnlaget for de utsatte. Mest prekært er tiltak mot den økende barnefattigdommen som ekspanderer i skyggen av oljefondet. For lavtlønnsfamilier, enslige forsørgere og uføre trenger umiddelbar kompensasjon når alle faste utgifter eksploderer. En behovsprøvet, betydelig økning i barnetrygden ville hjulpet som strakstiltak. Men de er ikke akkurat kjappe i avtrekkeren på Løvebakken når det kommer til å øke trygdesatsene. Det kunne jo bli så alt for attraktivt å være syk og fattig, eller barn av mødre i lavtlønnsyrker.

Det finnes heller ikke matutdeling til vanskeligstilte i alle kommuner og vi går en ganske spennende tid i møte der forskjellsnorge blir tydeligere. For når sommerferien er over skal ikke de fattige barna gjenkjennes bare ved at de verken satt flyfast på Kreta eller har ny sykkel. Snart er de også synlig magre.

For middelklassen fører ikke prisveksten til sult, bare dårligere råd. Tøffere prioriteringer og noen flere inkassosaker. Sjøl er jeg så heldig å gå motbakken i møte med en svært relevant oppdragelse i ryggsekken. For mens andre barn badet i barnehagens fingermaling lærte jeg basic husstell hos bestemor.

Eller egentlig nedskrellet kunnskap om overlevelse. Av en dame født i år 1900 og som hadde mestret kunsten å bevare underhudsfettet gjennom to verdenskriger. Med ansvar for en betydelig ungeflokk og jevnlige nødhjelpsleveranser til bygdas trengende. Bestemor kunne i fargerike vendinger beskrive hvordan det lille melet som var å oppdrive under 1. verdenskrig, ynglet av mark. En proteinkilde så kvalmende at brøddeigen måtte knas med lukkede øyne. Men markbrød var likevel bedre enn barkebrød. Som igjen var bedre enn å sulte i hjel.

Bestemor heklet egne handlenett, lenge før miljøbevegelsen ble født. For handleposer kostet penger, og sløsing var ikke bare synd, men direkte livsfarlig. Det var likevel under saueslaktingen hun virkelig briljerte med sin dedikerte pedagogikk i kunsten å overleve. For alt på dyret kunne og skulle spises. Bare galleblæra og tarmens innhold ble nedgradert til kompost når bestemor kokkelerte.

Blodpølse, fenalår og fårikål var selvsagt pensum. Men selve paraderetten mot nød kalte hun «Innvolds-hakk». En beskrivende tittel der lunger, nyrer, hjerte, tunge, og jur ble hakket opp og stekt på panne. Jur ja, en svampaktig fettkonsistens som er omtrent like ekkel å fortære som det høres ut. Men denne dietten hadde altså båret slektstreet gjennom alskens ytre trusler. Okkupasjon, økonomisk depresjon, tørke, potetråte og forlis. Og om lærlingen ikke spiste opp maten ble bestemor så trist over samtidens forakt for naturens ressurser, at også fettklumpene gled ned.

Akkurat denne praksisen utløste dog en lokal debatt rundt barnets beste. Min far, som for lengst hadde tatt tydelig stilling til konseptet pannestekt jur, mente Innvolds-hakk var et hån mot moderne livsførsel. En ekstremistisk og post-traumatisk senskade fra de harde 1930-årene.

Trolig en ganske eksakt analyse, men ironisk nok nærmer vi oss nå 30-årene i et nytt århundre, der sult igjen ser ut til å bli en konkret trussel. «Ingenting varer evig, verken nød eller rikdom» parerte bestemor. Også det en udiskutabel sannhet.

Dårligere råd vil tvinge fram endringer. Flere boligkjøpere trekker nok fra byen til bygda. Kanskje står fraflyttede gårdsbruk foran en renessanse, for under harde kår og inflasjon blir sjølberging viktig. Potetåkre og kjøkkenhager kan bli nødvendige matkilder for langt flere. I fraflytningstruede bygder fylles kanskje tomme fjøs av sauer, geiter og høner. Sjølprodusert kan bli både kredibelt og nødvendig. Atter en gang.

Harde tider drar oss tilbake mot røttene. Facebook-gruppene dukker opp der oppskrifter på sjølprodusert potetlefse, lammerull og granskuddsirup deles. Juveler fra en svunnen tid og foto av egenslaktet pinnekjøtt høster hjerter og likes. Til og med Innvolds-hakken kan høste interesse og beundring. En hard-core keto-diett for de som virkelig er motivert til å betale en pris for å frigjøre seg fra banken.

En slik bekreftelse skulle gjerne bestemor fått oppleve. Samtidig er det bra at hun slipper å registrere hvordan barnefattigdommen øker mens de ansvarlige voksne tviholder milliarder på bok, fordi det er så gunstig for markedet.

Men noen ganger vet de gamle best. Kunsten å overleve har tidligere handlet om at solidaritet og nøkternhet, trumfer børsindexen. Man sørger for at ungene blir mette først. Tiden er moden for å prøve den resepten igjen.