All makt korrumperer når demokratiet svikter. I over ti år har jeg og mange med meg rettet kritiske røster mot politikere som mangler evne til å irettesette byråkrater. Det ser ut for at det samme byråkratiet som bryter menneskerettigheter i Norge er med på å formulere fraser som legges i munnen på våre politikere, slik at folkevalgte som skal påse at landet blir styrt i henhold til landets lover slipper ansvar. Hvem har ikke hørt frasen, «vi kan ikke gripe inn i enkeltsaker».

Atter en gang må jeg fortelle at Norge allerede er dømt nærmere 20 ganger i Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) for brudd på menneskerettigheter. I all hovedsak fremkommer EMD-dommene i barnevernsaker. Våre politikere på Stortinget er med på å fatte/bestemme lovteksten, og siste rettsinstans, Høyesterett skal påse at loven anvendes riktig. Men sånn er det ikke. Dette kommer klart frem når vi som en rettsstat blir dømt i EMD.

Så sitter vi her, etniske nordmenn som har trodd at Norge var en rettsstat og trodde at våre politikere var i stand til å påse at lover som ble fattet i Stortinget, skulle ha et politisk kontrollorgan som var utviklet på en slik måte at både byråkratiet og rettsinstanser lot seg kontrollere. Men isteden hører vi en utslitt frase fra politikere, «vi kan ikke gripe inn i enkeltsaker».

Det skjer mange uforutsette tragedier som det er vanskelig å forutsi, sist var skyting i Oslo, to drept. Skyting i Danmark tre drept. Tragediene ble kringkastet i lang tid både på radio og TV. Det var ikke en eneste avis i Norge som ikke ga sakene spalteplass. Vi må kunne ta inn over oss at det fins andre tragedier som media ikke dekker. Tragedier som våre folkevalgte er i stand til å forhindre om det ikke var for frasen, «vi kan ikke gripe inn i enkeltsaker».

Inntil 2012 ble det ført statistikker over dødelighet blant barn og unge, (inntil 18 år) som bodde i biologiske hjem og barn og ungdom som barnevernet hadde tatt omsorgen over. Forskjellen og stigningen var skremmende. Ifølge en NIBR-rapport (2005: 12) så var det en jamn stigning i dødstallene fra 1990 til 1996. I 1990 døde det 23 barn i barnevernets omsorg (3,3 prosent). i 1996 døde det 48 barn under barnevernets omsorg (6,8 prosent). Fra 1997 eskalerte tallene til 66 barn som døde under barnevernets omsorg (9,4 prosent). De siste tallene jeg sitter inne med er fra 2001, da døde det 114 barn under barnevernets omsorg (16,2 prosent). Til sammen fra 1990 og til 2001 døde det 702 barn under barnevernets omsorg.

I dag føres det ikke lenger slike statistikker. Om det gjøres, så er statistikkene ikke offentlige lenger. Det har byråkratiet sørget for. Men noen saker blir førstesidestoff. Julianna som var plassert/fanget på en institusjon over lang tid klarte ikke de psykiske påkjenningene og som 13 tok hun sitt eget liv med å helle tennvæske på seg og brente seg til døde. Statistikken som viser 702 døde under barnevernets omsorg sier ikke noe om dødsårsakene, det er nærliggende å tro at de fleste er selvmord. Vi må heller ikke glemme at det finnes mange foreldre som i ren fortvilelse i kampen mot barnevernet tar sine liv.

Så har vi UNE, UDI og andre myndigheter som mange av oss også har mistet troen på. Hvor lenge skal de få lov å drive med psykisk terror mot mennesker? Åtte år i kirkeasyl minner meg om et eventyr som en lærerinne leste for oss i førsteklasse. Det handlet om den onde stemora som ble låst inne i klokketårnet og nøkkelen ble kastet på dypt vann. For familien Collin er det ikke et eventyr, for de tre som sitter i kirkeasyl i en kirkekjeller er det en menneskelig tragedie, bevisst psykisk terror som blir utført i rettsstaten Norge. Hva om familien kollapser, blir påført så store psykiske traumer at de ikke kan ta vare på seg selv? Kan vi da sende de tilbake til Sir Lanka? Eller blir det en oppgave for samfunnet å plassere familien i en institusjon? Det er lov å bruke sunt bondevett i byråkratiet også.