NRK- serien Makta vekker minner om en barndom under overvåkning. Fra øverste hold.
Samtidig gir serien et fornøyelig bilde av hvordan Arbeiderpartiet snublet seg mot Norges første kvinnelige statsminister. Ho Gro. En vaklevoren og delvis tvilsom vei. Ifølge produsentene er serien basert på sannhet, løgn og dårlig hukommelse. Jeg gjetter på mest sannhet.
Som barn av 70- tallet har serien pustet liv i erindringene av overvåkning, minner basert på god hukommelse. Som fortelleren treffende formulerer det var det ikke mye radikal aktivitet som skulle til før Politiets overvåkningstjeneste (POT), forløperen til PST, var på ballen og spionerte intensivt. I samarbeid med toppetasjen i Arbeiderpartiet. Først og fremst ved hjelp av etterkrigstidens tekniske vidunder, telefonen. «Det var nok å planlegge julebord i Sosialistisk Folkeparti.»
Det rådet en utrolig panikk over radikaliseringspotensialet som muligens lå nedarvet i enhver venstreorientert borger, og samer generelt. Dette mystiske urfolket snakket beviselig noe som slett ikke lignet norsk, så da konspirerte de garantert med Russland. For der pratet de også rart. Diskriminerende og latterlig i dag, men så alvorlig den gangen at ubegrensede overvåkningsbudsjetter åpnet seg for å beskytte rikets sikkerhet. Samt noen posisjoner høyt oppe.
Undertegnede vokste opp i et hjem der nevnte julebord sto på årshjulet. I tillegg ble det kjeftet høglytt på Han Stat. Selv om det for øvrig var snakk om et møblert hjem med det hippeste orange-brune interiøret 70-tallet kunne å by på, kvalifiserte heimen til intensiv og årelang telefonavlytting. Også gjennom hele 80-tallet. Det vet undertegnede, som brukte betydelige deler av det tiåret på skravling i telefonen.
For om man hadde utvist samfunnsengasjement til venstre for Arbeiderpartiet, og ikke blitt overvåket var man åpenbart helt ubetydelig. Usynlig. Et ingenting
Det klikket på linja (som Makta også refererer), det var ekko og det peip. Man måtte i det hele tatt være et ganske evneveikt avlyttingsobjekt for ikke å skjønne at det var nettopp dette som foregikk, for midt i samtalene med venninne ble linja brått koplet til politietaten. Noen ganger presenterte de seg som «Politiet», andre ganger som «Overvåkningsenheten».
Denne direkte bekreftelsen på det hemmelige oppdraget var selvsagt glipper, når jeg spurte hva de ville, klasket de alltid på røret. Jeg så for meg at det satt noen fortumlede etterforskere og stresset voldsomt over instrumentbordet som var selve opptakten til den innfløkte EDB-alderen. Der knapper og ledninger gikk fullstendig i surr. «Faen!» var det en spion under utvikling som utbrøt. Hver gang fjortisen takket for sist.
Det var egentlig ikke barna i huset avlytterne forsøkte å kartlegge. Det eventuelle trusselbildet handlet om min far. Som i tillegg til å sysle med julebord flittig meldte seg inn og ut av diverse fløyer på venstresiden.
Spesielt praktisk orientert var dog ikke denne etterretningen, for de må ha fått med seg en mengde verbale forslag om hvordan navngitte politiske toppfigurer burde langtidslagres på bunnen av han Gammel-Eriks mest beryktede møkker-kjeller. Den som til evig tid etterfylles av de mest tarmsjuke skapningene det hinsidige noen gang har innkvartert.
Om POT registrerte slike landlige metaforer som distrikts-poesi i fri form, eller terror-trusler mot rikets sikkerhet, vites ikke. De foretok seg i alle fall ingenting, utover å legge ned stadig flere årsverk på å lage surr på linja.
Men på 90-tallet var tiden for oppgjør kommet. Overvåkningshysteriet ble avslørt som en helt absurd krenkelse av privatlivets fred og en skam for demokratiet. Staten la seg flat, og nå krevde alle å få utlevert «mappa si». Den paranoide dokumentasjon på enkeltindividenes politiske og personlige engasjement. At man ble ansett som en sentral trussel mot staten.
Mappa fikk dermed en betydning utover å være et bevis på at man hadde vært utsatt for grunnløse krenkelser. Dokumentasjonen på overvåkning ble også en bekreftelse. Et slags æresbevis. For om man hadde utvist samfunnsengasjement til venstre for Arbeiderpartiet, og ikke blitt overvåket var man åpenbart helt ubetydelig. Usynlig. Et ingenting.
Mappa ble vitnemålet på at man hadde gjort seg bemerket. Eksistert og protestert. Derfor var det god stemning den dagen husets mappe ankom postkassen. Etterfulgt av noen innovative gloser og nye dommedagsforslag rundt passende skjebner for makt-korrumperte ledere. Men kake til kaffen ble det. Absolutt.
Dette minnet av at overvåkning var en så stor sak, virker plutselig litt nostalgisk med 2023-brillene på. Nesten litt søtt. For nå legger vi alle igjen en buffet av spor i den store elektroniske skyen. Helt åpent for hvem som helst å forsyne seg av.
Noen vet hva vi bruker penger på, hvor vi beveger oss og hvem vi kommuniserer med. Også når vi ikke babler i telefonen. Vi aner ikke engang hvem som kanskje har interesse av å kartlegge oss, eller hvorfor.
Den tanken er hakket skumlere enn EDB-surr på POT-kontoret i gamle dager. Kanskje aller mest fordi de færreste bryr seg lenger, om hva som egentlig ligger lagret i mappene våre.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her