Skandalesaker ble et markant innslag i norsk politikk i året vi har lagt bak oss, med inhabilitet og ektefellers aksjekjøp som to stikkord. Tilliten til politikere på riksplan har fått seg noen solide brister, og spørsmålet er om det er mulig å gjenvinne det som er gått tapt. Innstramminger, regelendringer og styrket bevissthet kan selvsagt bidra, men noe er utvilsomt gått tapt på veien gjennom 2023.
Anette Trettebergstuen måtte forlate regjeringen etter å ha utnevnt venner til sentrale verv. Tonje Brenna hadde foretatt noen tilsvarende utnevnelser, men fikk fortsette. Ola Borten Moe trakk seg etter regelbrudd rundt aksjekjøp i forsvarsindustrien.
Anniken Huitfeldt ble skiftet ut grunnet samme forhold som Erna Solberg, men i langt mindre omfang. Solberg ble sittende som Høyre-leder. Emilie Enger Mehls politiske skjebne er uviss, idet et lovstridig millionlån fortsatt er under granskning. Bjørnar Moxnes’ butikktyverier faller utenfor denne skandalelisten.
Hva skandalene gjør med folks tillit til rikspolitikerne, gjenstår å se. Tillitskurven hatt en litt synkende tendens i senere år, men uten noen entydig årsak. Skandalesakene var neppe hovedgrunnen til den noe lavere deltagelsen i kommunevalget, heller.
Mest sannsynlig har oppfatningen av Stortingets og regjeringens evne til å møte folks hverdagsproblemer større betydning for politikertillit og valgdeltagelse, særlig i en dyrtid.
Den gamle læresetningen om at tillit ikke gis til odel og eie, bør løftes fram ved inngangen til det nye politikkåret
Uansett er det hevet over tvil at skandalesakene må føre til skjerpede holdninger hos rikspolitikerne. Etter de tidligere oppvaskrundene om pendlerboliger, skatt og reisegodtgjørelse er regelverket blitt tydeligere og bevisstheten styrket.
Som en beslektet problemstilling krevde det noen runder også før Stortingets privilegiumspregede pensjonsordninger ble høvlet ned.
Velgerfolket må kunne forvente bratt nedgang i skandalesaker i 2024. At folkevalgte følger reglene de selv har vedtatt, er et minimumskrav.
Men skyldes det raushet, kort hukommelse eller i verste fall en gryende apati når regelbrudd ikke gir større og mer langvarige utslag på tillitsbarometeret?
Samfunnsforskere har syslet med slike spørsmål i «skandaleåret 2023». Og her pekes det på nødvendigheten av tydelig kritiske velgere i et sunt demokrati. Kanskje blir det i overkant optimistisk å tenke at velgerne gir politikerne relativt høy score ut fra en totalvurdering?
Men den gamle læresetningen om at tillit ikke gis til odel og eie, bør løftes fram ved inngangen til det nye politikkåret.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her