På den dystre to-års markeringen av menneskerettighetsbruddet som pågår på Fosen er aksjonistene tilbake foran Stortinget. En statsminister som velger å framstå både unnvikende og feig har fått et omdømmeproblem, både nasjonalt og internasjonalt.
Det handler om høyesterettsdommen som slo fast at vindmølleparken på Fosen er ulovlig etablert og driftet, fordi den står i konflikt med samenes rett til å drive tradisjonell reindrift i området. «Konsesjonen som i 2013 ble gitt av Olje- og energidepartementet var ulovlig og urfolks rettigheter er krenket» er ordlyden i dommen.
Det er med andre ord den norske stat som er dømt og som følgelig skal rette opp i fadesen. Men det har de åpenbart ingen planer om. Derimot uttaler statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) at regjeringen har initiert forhandlinger mellom turbin-bedriften og de lokale reindrifts-samene.
Det har altså ikke skjedd noe som helst siden den forrige, store protestaksjonen i februar. Selv om både en beklemt stats- og energiminister den gangen lovet å løse saken, er den eneste synlige utviklingen i at aksjonist og talsperson Ella Marie Hætta-Isaksen har sett seg nødt til å legge egen artistkarriere på hylla. Det er nemlig en fulltidsjobb å jobbe for at Norge skal være en rettskraftig stat, også ovenfor sin samiske befolkning.
Saken er graverende, og får internasjonal oppmerksomhet nettopp fordi Norge her viser at rettsvesenet, også Høyesterett, har null kraft om den dømte parten er sterk nok. Staten, representert gjennom ministrene i regjeringen risikerer åpenbart ingen sanksjoner for å unnlate å etterleve dommen.
Sånn kan ikke en statsminister holde på. Sånn kan ikke Norge holde på
En mørk sak for hele det norske samfunnet, som beviselig ikke kan stole på eget rettssystem, svarer Hætta-Isaksen. Og hun har helt rett. Det er som om undertegnede skulle rane en butikk med pistol. Bli dømt, men istedenfor å gå i fengsel komme unna med å foreslå forhandlinger mellom den traumatiserte butikkansatte og våpenprodusenten.
En absurd og latterlig tanke. Som privatperson hadde jeg rettferdig nok blitt hentet etter nakkeskinnet og drylt i cella. Men når staten dømmes for menneskerettighetsbrudd, noe av det mest graverende man kan felles for, da skjer det niks og nada.
Aksjonistene sperrer gater rundt Stortinget, er motivert til å benytte sivil ulydighet og ellers de verktøyene som finnes i kassa. Det innebærer risiko for fengsling og bøter. Ganske dramatiske ting å utsette seg for. I et metaperspektiv er situasjonen dypt plagsom og skummel. For når vi har havnet der at det er den parten som vinner fram i rettsvesenet som hele tiden må ta støyten, legge karrieren på hylla for å bli lempet rundt av politiet, er våre grunnleggende rettigheter som innbyggere truet.
Når befolkningen, med rette, mister tilliten til rettsvesenet, åpnes samtidig den farlige døra til oppfatningen om at her må enhver ta saken i egne hender. Vi har mer enn nok vold, terror og uro rundt oss til å vite at dit vil vi ikke.
Støre & Co må parkere feigheten som følger med at norske styresmakter har lagt seg langflate etter å selge landet til alskens turbinoperatører. Det var ikke bare teit, det var delvis ulovlig, og oppryddingen krever prinsipiell ryggrad og handlekraft. Det kan bli ubehagelig, slik det ofte er med konsekvenser, uansett hvem man er.
Alternativet er å fortsette å demonstrere at Norge er et land som viser forakt for eget rettssystem. Sånn kan ikke en statsminister holde på. Sånn kan ikke Norge holde på.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her